Det handler om å ikke miste hverdagen

Det var først da Martin så sin egen øyesykdom i hvitøyet at han begynte å tusle gjennom hverdagen med senkede skuldre og klarte å le av seg selv når han gikk på glassdører og lyktestolper.


Han hadde sett tilsynelatende rolig ut der han satt og ventet på tur inne på øyelegens venterom. Men inne i ham hadde det vært kaos. En redd ung mann på 25 år som visste at noe var forferdelig galt. Han fikk rett. Den dagen i 2003 hadde Martin fått vite at synet hans gradvis ville bli dårligere.

Det tok ham seks år å klare å akseptere at han skulle leve livet sitt som synshemmet, og kanskje ende opp som blind. Realiteten var for tøff å ta til seg, så han lot vær. Han lot som om det ikke var noe galt med synet hans, forsøkte å overbevise seg selv og verden rundt at alt var som før.

Dårlig fungerende seende.

-Jeg ville ikke gå med hvit stokk eller bruke andre hjelpemidler. Jeg ser dårlig i mørket og så har jeg nesten ikke sidesyn. Hvis jeg kommer utenfra hvor det er lyst og inn i et mørkere lokale, så ser jeg ingenting. Skulle jeg ut på pub med kamerater brukte jeg utrolig mye energi på å orientere meg i rommet. Hvor er det bord? Hvor sitter det folk? Jeg ble gående og famle, og var avhengig av å holde noen i armen. Angsten for at det skulle gå gærent var så stor. Jeg ble en dårlig fungerende seende.

Vonde situasjoner oppsto

Han kunne bli kastet ut av utesteder fordi man trodde han var beruset, selv om han ikke hadde drukket. Han dultet borti folk, eller valset over hunder og små barn. En gang, i sin iver etter å hjelpe en kunde i butikken han jobbet i, skulle han løpe fort bort å hente noe, da han meiet ned et lite barn som sto ved siden av kunden Martin skulle hjelpe.
-Kunden reagerte med sjokk og vantro, naturligvis. Jeg ble genuint lei meg. Jeg så jo ikke at det sto en liten person ved siden av vedkommende, og de visste jo ikke at jeg var synshemmet.

Da han ga opp ble dagene bedre

Livet ble bedre i det han gav opp å forsøke å overbevise seg selv og verden om at han hadde normalt syn. Han ble så sliten av å late som, det tok enormt mye energi. Han begynte å bruke lommelykt når det var mørk, og den hvite stokken fikk lov til å være med ut, selv om den, i begynnelsen, var godt gjemt i sekken. I det Martin signaliserte til folk rundt seg at han ikke kunne se, så responderte den med vennlighet og aksept også. Hverdagen ble enklere. Ting fløt bedre og han fant ut av livet i grunn var godt likevel.

-Det var først når jeg eide situasjonen min at jeg ble en godt fungerende synshemmet
Etter hvert meldte jeg meg inn i Blindeforbundet og RP-foreningen. Jeg møtte folk i samme situasjon. Jeg påtok meg verv, følte at jeg hadde noe å komme med.
Han legger til at han har lavere krav enn før. Med det mener han at det ikke er viktig for ham å være best i alt lenger. Han trenger ikke klatre Mount Everest eller hive seg ut i grandiose prosjekter.

-Det viktigste er å mestre hverdagen min. Fortsette å lage mat selv om det er pes å finne frem ting på kjøkkenet. Å holde det greit ryddig, selv om jeg ikke ser at det er rotete. Fortsette å leve et vanlig liv rett og slett. Vanlig er bra nok. Jeg er bra nok. Og så klarer jeg å le av meg selv når jeg går rett i en glassdør på Rema eller stanger i en lyktestolpe fordi jeg ser etter en fin dame. Det er jo komisk – og det tar brodden av en pinlig situasjon.

Martin jobber i Blindeforbundet, og er selv synshemmet. Likevel stiller han seg fullt og helt bak kampanjeslagordet "Å bli sett er viktigere enn å se". Hør hvorfor i intervjuet fra lanseringsdagen.