Axels kamp for å bli sett

Finnes det en oppskrift på å kurere ensomhet? Axel Røthes pappa Knut tror på å bytte pliktbesøk med å skape skikkelig gode opplevelser sammen. De som begge kan leve på når hodet treffer puta om kvelden.

Jeg er 15 år, blind og trolig en av verdens mest ensomme ungdommer.» Disse ordene er begynnelsen på et innlegg som skulle bli det mest leste i historien til Aftenpostens spalte Si D. Axel ba om hjelp i en periode da ingen ringte på dørklokka lenger og han ble sittende mye alene.

Med kaos som mål

Heldigvis har både Axel og Knut alltid vært glad i å høre på og å spille musikk. Axel spiller trommer og Knut er selvutnevnt leirbålgitarist. En dag sa Axel at han synets at de skulle spille konsert på taket av huset i hagen deres på Smestad - akkurat som favorittbandet Beatles gjorde på toppen av «The Apple Building». Beatles skapte trafikkaos i Londons gater. Axel ville gjøre det samme på Smestad. Var de riktig heldige, så ble det så kaotisk at politiet stakk innom også. De fikk satt sammen et band av profesjonelle musikere som Axel døpte til Cloudberry Cream, multekrem, fordi det hørtes Beatles-aktig ut og fordi han elsker vidder og fjell. Knut inviterterubb og stubb på hagefest, regnet hølja og Axel fikk et epileptisk anfall - men det stoppet ikke Cloudberry Cream. De gikk på scenen. Jubelen sto til laud og Axel ble popstjerne for en kveld. Snakk om å bli sett. Snakk om å bli hørt. Snakk om å legge seg om natten med
solskinn i hjertet.

Det er så viktig for oss å bli sett

Axel er et eksempel på hvor viktig det er for oss mennesker å bli sett. Og hørt. Hvor godt det er å få lov til å vise verden hvem vi er, og at vi er gode nok. - Han er så stolt av å være med på den nye kampanjen til Blindeforbundet, «Å bli sett er viktigere enn å se». For det er så viktig for oss alle sammen å bli sett. Og kan det hjelpe noen der ute til å bli litt mindre ensomme, da vil Axel veldig gjerne være med på det.

Hvis jeg vet om en som er ensom...?

- ...så ta med vedkommende på noe DU har lyst til å gjøre, svarer Knut.

Utdrag fra Axels leserinnlegg i Aftenposten

Det er ingen som ringer meg. Det er ingen som ringer på døra og spør om vi skal finne på noe. På Facebook får jeg tommelen opp når jeg legger ut et bilde, men spør jeg om noen vil finne på noe med meg, er det helt stille. Jeg kan ikke gjøre ting alene. Jeg kan ikke ta meg en joggetur for å glemme ensomheten. Jeg kan ikke spille et spill på data eller TV. Jeg trenger hjelp til nesten alt. Også til å skrive dette.

Det har ikke alltid vært sånn. Før kunne jeg se. Jeg hadde venner. Det var alltid liv og røre hjemme hos oss. Nå er det bare mørkt og stille. Bare foreldrene mine og jeg hjemme. Søsken er ute med venner. De er på hyttetur. De drar på Frognerbadet. Jeg hører på musikk og finner tekster som rimer med livet mitt.

Jeg prøver så godt jeg kan å holde motet oppe. Pappa sier han beundrer mitt pågangsmot.Det er et lite plaster på såret, men under plasteret er det fremdeles et stort åpent sår som aldri gror. Pappa forteller meg også at det finnes så veldig mange andre ensomme ungdommer rundt omkring. Men hvordan skal jeg, som er blind, finne dem? Jeg savner synet av naturen på denne tiden når alt er grønt og i blomstring. Jeg savner synet av snødekte vidder. Jeg savner det å føle meg inkludert i et fellesskap.

Jeg er så ensom, så ensom.

Publisert 30. mai 2012