Da sorgen ble til håp

Jeg gikk fra å sørge hver dag over hvordan livet til gutten min skulle bli, til å tenke at dette ordner seg. Det kommer til å gå bra med Mattis. Foto: Mari Næss Bolme

Støtt vårt arbeid

Ung, rådvill og engstelig mor

Da Ragna Roaldset fødte Mattis var hun 23 år. Da han var rundt et halvt år ble han diagnostisert med CP (celebral parese) og de fikk beskjed om at han var sterkt svaksynt. Hun ble så redd. Redd for alle de tingene gutten hennes ikke skulle få gjøre, alt det han kom til å gå glipp av.

Bilde av en smilende Mattis med briller med lilla innfatning.(Foto: Tonje Bjerkemoen) 

Frykten for å tørre og føle

– Jeg visste ikke hva jeg skulle føle, så jeg følte på frykt og angst i stedet. Jeg var så redd for å åpne den slusa, for jeg visste ikke hva som kom. Det var som om jeg visste inne i meg at jeg ikke klarte å åpne den før jeg hadde fått en forsikring om at det kom til å gå bra med gutten min. Først da ville jeg klare jeg å slippe det ut.

Da håpet kom

For et år siden dro hun og samboeren, Bjørn Olav Vangen Aure, på foreldresamling på Hurdal syn- og mestringssenter. Der snudde alt seg. Da hun kom dit var det som om hun landa. Der var det voksne, synshemmede folk som som flira og lo, var i jobb og hadde det helt fint.

Ragna og Bjørn sittende i en sofa. (Foto: Tonje Bjerkemoen)

– Jeg trodde jo jeg skulle ha det sånn inne i meg resten av livet, og jeg husker jeg syntes det var så trist hvis Mattis noen gang skulle forstå at jeg hadde det sånn fordi jeg sørget over ham. Jeg var i en sorgprosess da vi dro på Foreldrekurs på Hurdal syn- og mestringssenter. Og når jeg kom dit så slapp den bare taket. Jeg fikk puste igjen.

… for de er ikke alene

Det var en lettelse å forstå at de ikke var alene. Det å møte mange mennesker som kunne mye om det Ragna og Bjørn Olav visste så lite om, var ikke bare en stor trøst, men det gav dem den forsikringen de trengte om at Mattis har alle muligheter til å skape seg et skikkelig bra liv.

Det kommer til å gå fint med Mattis

– De dagene utgjorde en stor forskjell for meg. Før jeg kom dit forsto jeg ikke hvordan Mattis kunne få et godt liv. Jeg følte på en sorg hver dag. Når jeg så på gutten min så jeg bare synshemningen hans. Men på Hurdal forsto jeg at han er jo bare en helt vanlig gutt - med en synshemning. Jeg gikk fra å sørge hver dag over hvordan livet til ungen min skulle bli, til å tenke at dette ordner seg. Det kommer til å gå bra med Mattis. Det vet jeg nå.»