Fikk uventet hjelp

Hilde Vollan har mye å takke Hurdal syn- og mestringssenter for. Nyttige tips og råd gjorde hennes svaksynte hverdag enklere.


Da Hilde Vollan fra Porsgrunn i Telemark mistet synet, syntes hun det var vanskelig å takle hverdagen.

En ukjent «hjelper» ved Hurdalsjøens bredder fikk henne til å endre kurs.

Vi treffer Hilde Vollan fra Porsgrunn i Vestfold og Telemark under kurs på Hurdal syn- og mestringssenter, et sted hun har vært flere ganger før. Ved siden av seg, står vesken hennes.
– Dette er meg på kurset, her er alt jeg driver med, ler Hilde og peker på vesken.

– Det er blant annet et par gule briller, som egentlig heter filterbriller. Men siden de er så gule så kaller vi den for «biebriller». Det er kontrastbriller og veldig behagelig å bruke. Så har jeg fått en liten lese–tv som jeg kan putte med meg i veska. Den er veldig kjekk fordi den zoomer frem alt slik at jeg kan lese det jeg vil.

Hilde er veldig fornøyd med hjelpen hun har fått. Synspedagoger på senteret har hjulpet henne med hjelpemidler slik at hun blant annet kan holde på med håndarbeid.

Sven Runar og Hilde smiler og ler uten for Hurdal syn- og mestringssenter. De har boblejakker og det er snø.

– Hildur som er på kunst og håndverk her på Hurdal «lurte» meg til å lære meg å strikke lue, og etter det har det blitt mange luer i mange forskjellige mønstre, sier hun med et bredt smil.

Hilde bruker lang tid på strikketøyet, men gir ikke opp. Hun har en lampe med forstørrelsesglass og bruker lupe i tillegg for å mestre det hele.

– Målet er at jeg skal bli ferdig med luene og ikke legge dem vekk i en skuff, smiler hun.

Hurdal syn- og mestringssenter har Hilde også fått hjelp til å mestre iPhone og iPad. Hvordan endre i innstillinger, forstørre tekst og andre ting hun trengte hjelp til.

Gir ikke opp

I 2014 fikk Hilde diagnosen Stargardt, en øyesykdom som rammer sentralsynet.

– Jeg har hatt en greie med meg selv om at jeg aldri skal gi opp, selv om Ullevål ga meg denne diagnosen. Selv trodde jeg at jeg bare så dårlig og kunne få lesebriller, men sånn var det ikke.

Mannen hennes spurte på sykehuset om hun kunne bli helt blind, de svarte hverken ja eller nei.

En iPad med forstørrelse aktivert. Det er stor tekst på skjermen.

Hilde har tidligere jobbet med utviklingshemmede barn og voksne i flere år. Mange av dem hadde flere «kjekke» hjelpemidler til å løse forskjellige oppgaver. Etter at Hilde selv fikk behov for hjelpemidler, fant hun ut at det ikke var så «kjekt» likevel.

– Det var bare grusomt at jeg trengte det, sier hun ærlig.

Det å gå over terskelen til Blindeforbundet…

En venninne ville ha henne med på Blindeforbundets fylkeskontor en dag, for de skulle ha møte i Skien.

– Det å gå over terskelen og inn på Blindeforbundet, det kjente jeg var vondt. Men så hørte jeg stemmen til venninnen min, og tenkte «der er hun!» så da gikk jeg inn. Jeg ble veldig godt og varmt tatt imot av alle sammen. Men presentasjonsrunden den aller første gangen, den var tøff!

– Når man ikke har hatt handicap selv, er det så enkelt å snakke for alle andre. Men da jeg fikk diagnosen på papiret, og jeg så at jeg faktisk hadde fått et handicap selv, og i tillegg skulle fortelle det til andre, - det blir en innrømmelse. Usikkerheten er stor, for du vet ikke hvordan fremtiden blir, og det er skummelt.

Etterhvert fikk hun tilbud om å komme til Hurdal syn- og mestringssenter. Første gangen hadde hun med seg venninnen sin til et «bli kjent–møte» som varte en langhelg. 

– Første dagen var grusom, men heldigvis er det veldig flott utsikt og natur her, så jeg brukte faktisk frustrasjonen min og gråten min og gikk ned til vannet som er rett nedenfor senteret her. Jeg har vel aldri før kastet så mange kongler som jeg gjorde den dagen, minnes Hilde.

 Jeg stod alene og kikket bortover plassen mot grillhytta. Der så jeg at det satt en person. Med mitt syn og med den avstanden som var mellom oss registrerte ikke jeg om den personen var levende eller ikke. «Ja, ja, sitter du her, du også? Jeg får sitte her litt med deg da», sa jeg. Etter en stund fant jeg ut at det var den tankefulle statuen som sitter og kikker utover vannet, som jeg satt og snakket med. Jeg har aldri fått så gode svar og tilbakemeldinger fra en stille mann før, sier Hilde og ler.

Bilde av statuen av mannen ved vannet. Bildet er tatt bakfra med Hurdalsjøen i bakgrunnen.

Langhelgen ga mersmak og det har blitt mange kurs på senteret i etterkant. Statuen ved vannet besøker Hilde hver gang hun er der, og sier «hei, takk for sist». Ved siste besøk måtte hun grave han frem fra snøen, og han fikk låne topplua hennes.

Hyller Hurdal

Hilde har fått nyttige råd og god veiledning av veldig mange på Hurdal syn- og mestringssenter, samtidig som hun skryter av de som jobber der:

Bilde ut over sansehagen, sett fra taket på senteret.

– Særlig synspedagog Arne Tømta. Han er verdens beste! Han har satt meg litt på plass. Det er deilig å ha en slik person å kunne støtte seg på. Så har du Hildur på kunst og håndverk, som jeg nevnte tidligere. Hun har lært meg å strikke, men hun har også lært meg å klare å sette meg ned og ta tiden til hjelp, sier Hilde entusiastisk.

- Det er alltid spennende å komme hit og se om det er noen gamle kjente her. Det som er deilig er at jeg kan være meg selv. Det er lov å snuble litt og grise litt, for det gjør alle andre også, og det er helt greit, avslutter Hilde.