Når alt ikke går som det skal

Nyhetssak fra 04. april 2016


For de fleste er en gråstær-operasjon en bagatell med litt ubehag i form av «ruskfølelse» på øyet, og etterpå blir livet lysere og triveligere For noen går det galt. 

Etter en periode der alt hadde vært stripete eller kommet i tre utgaver ble jeg sendt til Ullevål for utredning og planlegging av operasjon.  Det skulle fjernes stær, settes inn en linse, og livet skulle bli enklere rent synsmessig. Jeg ble innlagt på pasienthotellet, operasjonen skulle gjøres med dagkirurgi.  Legen var forberedt og klar, en hyggelig kar.  Alt virket forberedt og som om de hadde kontroll.  Operasjonen ble gjennomført.  Dagen etter skulle jeg undersøkes, lappen ble tatt av og jeg så ingen ting.  Ikke lys, skygge eller noe annet. Jeg ble undersøkt, det ble viftet med lys og lommelykter, ingen respons. Ingen forklaring, men en antydning om at de kunne ha skadet synsnerven.

Jeg ble sendt hjem til en ny hverdag. Ting ble enda mer upraktisk, gikk seinere og måtte utføres på en ny måte.  Jeg bestemte meg for å gå ut første dag hjemme.  Det var lite å sitte inne å vente på. Synet kom ikke tilbake, men dagene gikk og jeg opplevde noe nytt hver dag.  Det var tungt og ikke kunne gå inn på pc-en sjøl.  Lærte meg fort voiceover og andre teknikker på iPhone og iPad men jeg kunne ikke skrive på pc-en, sitte ved et tastatur og redigere en tekst.

En liten kontroll hos øyelegen etter fjorten dager medførte akuttinnleggelse med netthinneavløsning. Ny operasjon, mageleie og mye ubehag.  Høyt trykk på øyet førte til en grusom hodepine. Operasjonen ble vellykket, netthinna er holdt på plass av silikon og trykket sank.  Men synet kom ikke tilbake.

Det er nå seks uker siden operasjonen og jeg venter ikke på synet.  Stokken er tatt i bruk, nye teknikker skal læres og livet har tatt en ny vending.  Det er egentlig bare å sette i gang å ta i bruk det som er mulig å ta i bruk. Kurs og opplæring skal jeg få tatt når jeg er klar.  Blindeforbundet har tilbudet, jeg har behovene.

Sånn kan det gå.  Livet fortsetter, om ikke som før så i et nytt spor. Nye ledelinjer må finnes.  Det greieste jeg har gjort så langt er å si fra på Facebook, det gir folk anledning til å spørre, samt at de kan velge å gå forbi eller ta kontakt.  Har opplevd at flere har kommet bort, sagt hvem de er og snakket med meg. Det er greiere med åpenhet.  Det gir folk anledning til å stille de spørsmålene de lurer på og det skaper trygghet.

Så får en snuble seg videre i livet.

Charlotte Wesenberg