Sommerens topptur og tøffeste nedtur!

Nyhetssak fra 11. oktober 2017

To stolte personligheter

Kan det være så vanskelig?
Den var noe slikt jeg tenkte da jeg en vårdag impulsivt foreslo at vi kunne bestige Galdhøpiggen. Som sagt, så gjort.

Midt i juli var dagen kommet. Hytta Spiterstulen i Jotunheimen var vår base og vårt utgangspunkt. Turistforeningen anslår turen til ca. åtte timer i rolig tempo. Jeg tenkte nok at vi ville bruke litt lenger tid. Noen ganger i livet må man erfare at man tar grundig feil!

Været var fantastisk, og vi la i vei med mye friskt mot og godsaker i sekken. Etter bare en time forsto jeg at dette kom til å bli en heftig utfordring. Men, vi er heldigvis stolte og sta begge to, og vi hadde jo faktisk valgt dette helt frivillig. Prinsippet steg for steg og meter for meter virket jo også for oss. Hundrevis av store og små hadde et mål, og det var mange oppmuntrende råd og heiarop på vei oppover.

Det var bratt, svært bratt og steinete store deler av ruta. Men mot toppen var det mye snø, noe som var en fordel for meg. Underveis tror man to og tre ganger at man nærmer seg toppen, men det er bare en av toppene underveis. Det skal koste å nå opp til 2 469 meter!

Etter like mange timer som de fleste bruker på hele turen, var vi endelig på toppen. Aldri har vel pølse, Kvikk-lunsj og cola smakt bedre. Det var også artig og spesielt å snakke med gutten som hadde Norges høyeste stilling. Ei uke av gangen bodde han helt alene på Norges tak. Mildt sagt langt til nærmeste nabo.

Kropp og føtter var allerede ømme, men vi måtte jo rett og slett ned vi som alle andre. Den første timen gikk som en lek med aking, løping og knall og fall i deilig snø. Men så var det alle disse steinene som skulle forseres da. Bratt nedover i time etter time er smertefullt og krevende. Viljestyrken ble virkelig satt på prøve. Men vi er et godt team og fant en teknikk som passet for oss. Men jeg må jo innrømme at jeg de siste 2-3 timene nærmest hang på skuldrene til min tålmodige kone. All takk til henne!

Det ble kveld og mørket begynte å sige på. Heldigvis var det en nydelig sommerkveld og vi skjønte at vi ville få natta på hytta. Vi kom oss ned, stive og støle, men også ganske så stolte.

Å legge seg i senga hvor dronning Sonja og dronning Margrethe av Danmark hadde overnattet, var som å komme til himmelen. I ettertid har vi skjønt at det var en bragd som gjorde vondt både her og der. Men vi vil lagre det i våre hjerter og ta det med oss som et fantastisk minne.

Ha en god høst!

Sportslig hilsen Ernst og Mona
Tekst og foto: Mona Johannesen/Ernst Hammarstrøm