Cathrine er optimist. Det har hun visst alltid vært, ifølge sikre kilder.

Det er en god egenskap å ha når du frivillig utsetter deg for en operasjon hvor legen "syr leppa fast" i øyet.

Men la oss vente litt med det – la oss starte med slutten: Nemlig at operasjonen ikke gikk så bra. Men det er altså, ifølge Cathrine, ikke no` stress det heller. Hun kan jo bare prøve på nytt en annen gang.

Mange års forskning

Til tross for mye smerter i etterkant av operasjonen, og det faktum at den verken gjorde synet verre eller bedre, så er Cathrine glad for at hun valgte å si ja til en stamcelletransplantasjon.
– Jeg har i flere år visst at det har vært forsket på dette både i USA og i andre land. Forskning på mus har vært vellykket – og jeg tenkte at når de skulle prøve den samme metoden på mennesker, ville jeg være med og teste den ut.

Jenta med de mørke øynene

Cathrine er født med øyesykdommen aniridi, som kjennetegnes ved delvis eller total mangel på utvikling av regnbuehinne (iris). De som har sykdommen omtaler seg ofte som «personer med de mørke øynene».
– Sykdommen arter seg ulikt. Noen har fullt syn, men problemer med tilbakevendende infeksjoner. Jeg har et slags tåkesyn og er lysømfintlig, forklarer Cathrine.

– Lysømfintlighet er typisk for alle med aniridi. Øynene våre slipper inn maksimalt med lys fordi vi ikke har den muskelen som gjør at pupillen kan trekke seg sammen og utvide seg, og fordi vi mangler regnbuehinnen.

Den gode læreren

På skolen var Cathrine en blid sprett som aldri følte seg særlig annerledes selv om hun hadde en synshemning. Hun er heller ikke særlig engstelig av seg, for da hadde hun ikke reist rundt i verden alene. Sånn sett er hun en inspirerende dame, og det er godt å ta med seg som samfunnsfaglærer. For det er nemlig planen hennes – å jobbe med mennesker, gjerne barn og unge.

Kan ha vært for sent

Det var da Cathrine begynte på videregående at det ene øyet begynte å bli dårligere. Etter 15 år med forverring, kom hun i kontakt med øyelege Liv Drolsum ved Ullevål universitetssykehus. Gjennom en rekke samtaler ble de enige om at det skulle gjennomføres en stamcelletransplantasjon på det øyet hvor Cathrine hadde svakest syn. Det ble operert ut en liten bit av underleppen hennes for å hente ut stamceller som finnes i slimhinnene i munnen. Leppebiten ble så behandlet i laboratoriet i 35 uker for å dyrke frem stamceller, før den så ble sydd inn i øyets overflate.
– Jeg hadde ingen forventninger om at jeg skulle få tilbake synet jeg hadde som barn, men jeg håpet at det skulle bli noe bedre. Slik gikk det ikke, sier Cathrine.

– Ifølge legen var en mulig årsak at karvekster og vev har grodd så langt innover i øyet, at det ikke kunne fjernes ved hjelp av en stamcelletransplantasjon. Det var rett og slett for sent.

Bedre neste gang

Cathrine er optimistisk, for det friskeste øyet hennes er fremdeles ganske bra. Og selv om hun foreløpig ikke trenger operasjon på det øyet, så vet hun at hvis det går den gale veien, så er en stamcelletransplantasjon et alternativ. Utføres den på et tidligere stadium, kan det hende at resultatet blir bedre neste gang. For som Cathrine sier: Forskningen går jo bare én vei – og det er fremover.

nei
ja
nei
Lenkeknapp
Innstillinger for panel
nei
Innstillinger
ja