Høyt tempo

Vi har hatt flere fine dager hvor jeg virkelig har fått se hvor godt Ask kan jobbe. Etter mange år med den hvite stokken har jeg lært meg en skrittlengde og et tempo som er avpasset det jeg kan rekke å oppfatte med den rytmiske sveipingen langs bakken. Med Ask er det en helt ny verden – rygg og nakke kan slappe av, og jeg kan strene avgårde med lange skritt og løftet blikk. Som Hilde sier: «Hadde du ikke hatt ører, hadde gliset gått rundt!» Det er virkelig fantastisk å kjenne på gleden over å bruke kroppen, med den farten jeg egentlig ønsker å ha – uten risiko for å trå feil på en kant eller snuble over barnevogner og fotgjengere med nesa i mobilen. Jeg begynner også å føle meg tryggere på å slippe ham løs og la ham løpe litt. Førerhunder jobber hardt, og det er veldig viktig å kunne la dem koble av og bevege seg fritt. Hilde holder seg i nærheten slik at hun kan gripe inn hvis han ikke skulle reagere, men vi har fått veldig fin kontakt og med fløyte og pølsebiter får jeg ham nå til å komme byksende med det samme, selv når parken kryr av potensielle lekekamerater og spennende lukter.

"Gå sakte" - aksjon

Så har vi hatt to dager der det virker som om Ask har gått til streik. Han tusler av sted i egne tanker, uansett hvor mye jeg maser og motiverer: «Kan det være nødvendig å ha sånt hastverk når det er så mye spennende å se på? Oi, en due! Den gresstusten luktet godt… Lurer på når det er middag?» Jeg begynner nesten å lure på om det er oksen Ferdinand jeg har fått med meg i selen, for Ask går gjerne av veien for å lukte på blomstene og fundere over livet og tilværelsen. Så får han plutselig øye på en hund som går foran oss, og dermed slår han over i femte gir med meg på slep. Jeg prøver å ikke dempe ham for mye, for jeg vil jo egentlig at han skal gå ganske fort. Men å komme småjoggende nedover Theresegate er jeg ikke klar for helt ennå, så da må vi stoppe opp, puste med magen og finne igjen fokus. Nå klarer jeg imidlertid å kjenne på bevegelsene hans når han begynner å se seg til siden eller nesa nærmer seg bakken, slik at jeg kan korrigere ham og få ham med meg igjen ganske fort.
Jeg ser også at han ikke leder meg helt på ville veier selv om konsentrasjonen svikter, han blir bare ekstremt treig. Hilde gir meg mange gode tips, slik at jeg etter hvert finner mer balansen mellom å bruke ros, motivasjon eller en mer bestemt stemme. Hun har også vært flink til å forberede meg på at det ville komme slike dager der både Ask og jeg er slitne – gjerne ikke på likt. Derfor vet jeg jo nå at vi også kan samarbeide veldig godt, så da er det bare å fortsette å jobbe med saken så kommer vi oss over kneika.

Det er en times kjørevei mellom Hurdal og Oslo, og innimellom havner vi i kø. Men jeg har faktisk begynt å sette pris på disse avbrekkene – skravla går og latteren sitter løst særlig på morgenen, mens det på ettermiddagen ofte blir en liten powernap på både to- og firbeinte. Vi kommer til dekket bord, og det er utrolig godt å kunne ta en tur i bassenget etter en lang dag i byen, eller en tur med Ask i fleksiline langs Hurdalsjøen.

Besøk fra heimen

Men selv om det er godt å kunne koble helt av fra hverdagens stress og plikter, kjenner jeg godt at jeg nå har vært lenge hjemmefra. Et par av de andre kursdeltakerne har fått besøk av sine familier, og da stikker det litt ekstra i mammahjertet. Vi snakkes jo på telefonen, og jeg vet at de har det godt hjemme med pappaen sin – men det er veldig vanskelig å legge helt fra seg tankene på hvordan de har det og å ikke kunne delta i det de gjør. Derfor var det utrolig godt at gutta mine stakk innom da vi trente i Oslo tidligere i uka. Ingen klemmer er bedre, og det var så fint endelig å kunne la dem hilse på ham som snart skal flytte inn til oss. Tenk, om halvannen uke skal jeg få lov til å ta med Ask hjem! Det blir veldig rart, men nå kjennes det bare veldig godt å tenke på. Han kommer til å bli et fullverdig familiemedlem, og kos og oppmerksomhet skal det i hvert fall bli nok av. Gutta hadde med seg en hundeleke som Ask kastet seg over med det samme. Han rullet rundt med den mellom labbene og fant raskt ut at den piper hvis han biter i den riktige enden – o lykke! Seksåringen var mest bekymret for å bli slikket «over alt», mens niåringen gleder seg til å lære Ask å gi labb. Det var skikkelig fint å se dem, godt å få en god klem fra begge to og enda flere bekreftelser på at Ask er helt riktig hund for oss – rolig og trygg, sosial og glad. (Joda, det var litt fint å se igjen gubben også.)

Avstanden til treneren øker

Det er også utrolig gøy å se hvor stolt og glad Ask blir når han mestrer oppgavene han får. Førerhundtrenerne bruker mye ros og oppmuntring, og nå i begynnelsen sitter godbitene løst. I dag har vi terpet litt ekstra på å finne stolper, som jeg er avhengig av for å kunne trykke på knappen for grønn mann. Siden jeg har nedsatt hørsel i tillegg til synstapet, er jeg også avhengig av å stå nærme stolpen for å høre lydsignalet som forteller meg at det er trygt å krysse gata. Med litt skinkeost på stolpen ble oppgaven mye mer fristende, og nå er stolper blitt veldig stas. De andre er nå begynt å gå med walkie talkie, mens jeg har utstyrt Hilde med en mikrofon jeg har, som sender lyd rett til høreapparatet mitt. Dermed kan Hilde gå litt bak oss og fortsatt gi meg beskjeder om hva Ask gjør.

– Gleder oss til å legge byen for våre føtter

Jeg er i kategorien «praktisk blind» etter WHOs definisjon, men jeg ser fortsatt en del konturer og skygger når jeg kommer nær nok. Det en person med normalt syn ser på seksti meter, kan jeg med optimale lysforhold se på ca. to. Siden jeg har litt restsyn, prøver jeg å være bevisst på hvordan jeg bruker det lille jeg ser – jeg lar Ask gjøre jobben og følger hans bevegelser, men korrigerer ham når jeg ser at han gjør feil. Det gir meg også trygghet at jeg igjen og igjen ser Ask senke tempoet og stoppe på fortauskanten – de dagene vi har hatt trening i Oslo har det vært mye overskyet vær, noe som gir meg de beste lysforholdene. I høyt tempo kan jeg nå skvette til av skiltet som plutselig suser forbi ytterst i synsfeltet, i stedet for å subbe av sted med krum nakke mens jeg konsentrerer alt jeg har for å finne det med stokken. Solskinn trenger ikke lenger bety at jeg kvier meg for å gå ut, siden jeg får så vondt i hodet av å prøve å se. Ask og jeg tråkler oss mellom mennesker og sykler i Bogstadveien, finner døra til butikken og hansken jeg har mistet på bakken. Jeg gleder meg sånn til å kunne gå lange turer når jeg har lyst til det, i solskinn og i mørket. Bare gi oss noen uker til, så er vi klar for å legge byen for våre føtter!

Her finner du alle innleggene i bloggen til Karianne og Ask.

ja
Intet bilde
ja
nei
Lenkeknapp
Innstillinger for panel
nei
Innstillinger
ja