Frihet på fire bein

Nå er det bare noen få dager igjen. Litt skummelt, ganske uvirkelig og veldig, veldig spennende!

Vi skal få et nytt familiemedlem. Han heter Ask, er to år og sikler som et uvær. Svart og svær, men den skjønneste og snilleste du kan tenke deg. Og snart er han førerhunden min!

Det er en ganske fjern tanke:

Jeg skal få førerhund. Da er jeg blind, da. Sånn helt på ordentlig, liksom! Sett dårlig har jeg gjort hele livet, vært svaksynt – sterkt svaksynt, til og med. Den hvite stokken ble jeg venner med først for fem år siden – da hadde den ligget sammenfoldet i veska minst like lenge. Fornuften hadde skjønt for lenge siden at det ser mye teitere ut å snuble rundt som en fyllik uten at noen skjønner hvorfor, enn å gå rundt med «blindepinnen» klart synlig i hånda. Å ta konsekvensen av det var imidlertid noe helt annet. Nå som synet er blitt enda litt dårligere enn det var, er det helt utenkelig å gå uten. Og nå skal jeg altså legge den bort igjen, forhåpentligvis for godt.

Jeg skal lære meg å stole på en hund. Helt vilt, egentlig! Og ikke akkurat det første som slår meg hver gang jeg passerer et pesende og logrende vesen på gata. Men så er ikke en førerhund hvilket som helst slags vesen heller. Jeg hørte en gang noen sammenligne det med universitetsutdannelse for hunder, og det stemmer godt. Jeg vet jo at hundene både avles fram og velges nøye ut for å passe til jobben sin, for deretter å gå gjennom flere godkjenningsrunder – først med treneren, og så med meg. Det er heller ikke slik at jeg skal lukke øynene, drømme meg bort og la Ask lede meg til riktig sted – det blir et samarbeid, og det blir mye jobb for å få det til å fungere.

Stort ansvar

Ask har allerede terpet og terpet sammen med førerhundtrener Hilde i mer enn et halvt år. Mandag 23. april starter samtreningskurset der Ask og jeg skal bo og trene sammen i tre uker på Hurdal syn- og mestringssenter, mandag til søndag, og så nesten en uke til med hjemmetrening. Deretter starter den virkelige jobben – det sies at det tar et år før en førerhund og brukeren blir ordentlig samkjørte. Ask kommer til å gjøre feil, og jeg kommer til å gjøre feil. Da må vi gå tilbake og passere hindringen på nytt, slik at det blir riktig neste gang. Det blir slitsomt, og jeg får et stort ansvar som jeg har tenkt mye på. Det er et levende vesen som jeg skal ta vare på, som kan bli syk eller skadet og som blir fullstendig avhengig av meg. Samtidig håper jeg å få kjenne på den frihetsfølelsen som jeg har hørt mine synshemmede venner snakke så mye om. Å kunne rette ryggen og konsentrere meg om hvor jeg skal, i stedet for å subbe fram med høye skuldre og blikket limt til bakken for å kunne fange opp de hindringene jeg noen ganger misser med stokken.

Rett mann til jobben

Den frihetsfølelsen har jeg allerede snust litt på, og det var rett og slett litt magisk. 23. april blir nemlig ikke aller første gang jeg får hilse på Ask. Siden det er så utrolig viktig at hunden og brukeren passer godt sammen, fikk jeg nemlig lov til å gå en prøvetur sammen med Ask og søsteren hans, Afaya. De er begge blanding av golden og labrador, og for meg som aldri har hatt hund før, kjentes det rimelig overveldende da Ask kom luntende opp trappa med sine 36 kilo. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente, eller hvordan jeg liksom skulle kunne vite om dette var «riktig» hund for meg. Andre som hadde vært i situasjonen før meg hadde fortalt at «Det vet du bare, det sier bare klikk». Haha, tenkte jeg – men akkurat slik var det! Afaya er en kjempeskjønn hund, og jeg skulle nok funnet tonen med henne også – men det var Ask jeg skulle ha, det kjente jeg bare med hele kroppen. Heldigvis var førerhundtrenerne enige i det, for det er jo de som kan dette og selvsagt de som bestemmer. Vi fikk gå en liten runde med sele, og blåst bort var all tvil rundt det å søke om førerhund som jeg hadde ruget på så lenge. Det var bare riktig.

Og om noen få dager skjer det altså. Jeg skal få overta båndet, og så blir det Ask og meg. Hjelp! Og hurra! Klarer jeg dette? Kommer jeg til å skjønne hva han prøver å si? Vi finner nok ut av det sammen, håper jeg. Egentlig tror jeg det skal bli skikkelig fint.