Gjensynsglede


To uker er gått, og nå kan jeg se målet nærme seg: Dagen da jeg skal få ta med meg Ask hjem, og vi skal begynne vårt nye liv sammen. Jeg er begynt å se for meg hvordan vi skal gå ulike ruter i området der vi bor – til bussen, t-banen og barnehagen. Hvordan jeg kan la ham løpe i parken, snuse og hilse på de andre hundene. Hvor han skal ligge på kontoret mitt, og hvor han skal få ha sengen sin hjemme i stua. 

Stae begge to, men jeg bestemmer

Han er begynt å vise flere av sine golden-sider, og er noen ganger fast bestemt på hvor det er han skal – som da ikke alltid er dit jeg har tenkt oss. Heldigvis kan jeg også være sta, og med litt tålmodighet og tydelige beskjeder går det alltid bra til slutt. Jeg syns det er gøy at han viser stadig mer av personligheten sin og at jeg skjønner stadig mer av hva han prøver å formidle.

Vi har hatt flere dager med bytrening, og siden godkjenningsrunden etter hvert sitter godt, har vi også gått noen andre steder i området rundt Sporveisgata. For hver dag blir jeg litt tryggere og kan fokusere mer på å slappe av i skulderen og hånden jeg holder selen med, følge med på om han holder kanten skikkelig og annet pirk.

Flink gutt!

Søndager spiser vi lunsj på restaurant i Oslo, og det er fint å se hvor rolig og greit hundene finner seg til rette og kobler av mens vi tobeinte spiser, og hvor pent de beveger seg gjennom lokalet der det ligger mange fristelser både på og under bordene.

Jeg vet jo at mange har problemer med å få med seg førerhunden sin inn en del steder, selv om førerhunder er unntatt forskriftene og har rett til å bli med inn der de trengs. Derfor er det også godt å erfare at vi er hjertelig velkommen på de stedene vi har besøkt, og det gir meg mot til å takle det hvis vi skulle møte mindre opplyste restauranteiere eller taxisjåfører i fremtiden.

Frisk og fin på helsesjekk

Vi har også hatt besøk av veterinær som ga oss en veldig nyttig gjennomgang av en del helsemessige forhold vi bør følge med på, og hva vi kan gjøre for å hjelpe hunden til å holde seg sunn og frisk. En helsesjekk fra topp til pote hørte også med, og med unntak av litt ørevoks var Ask i toppform.

Analkjertlene var visst også noe som måtte undersøkes og tømmes, og jeg vet egentlig ikke hvem av oss som hadde mest vondt av det – de klynkelydene ga meg omtrent like stor klump i halsen som når barna mine gråter, men heldigvis var det fort over og Ask så ut til å glemme fort.

Besøk av de gode hjelperne

Det er helt tydelig at Ask er en stødig og trygg hund, og jeg tror det handler mye om den gode oppveksten han har hatt. Han er lydig og snill, og lar seg ikke skremme av lyder eller andre overraskelser vi møter på vår vei. Før helgen fikk jeg møte to av dem som har vært med på å gi ham denne gode starten. Hos Blindeforbundets Førerhundskole inviteres det alltid til en fórvertskveld i løpet av samtreningskurset.

Fórvertene er dem hundene bor hos fra de er rundt 8 uker gamle og til de er klare for å begynne treningen omtrent ett år senere. Her får de lære helt grunnleggende ting som å gå pent i bånd, ikke hoppe eller bjeffe, og å gjøre sine nødvendige ærender på passende steder. Fórvertene tar dem også med til ulike steder og lar dem oppleve ulike situasjoner, som folkemengder, ulike transportmidler og andre dyr.

Den jobben fórvertene gjør er uunnværlig for førerhundskolene og for oss som får førerhundene til slutt. De åpner hjemmet sitt, ofrer av sin fritid og gir masse kjærlighet og omsorg til en hund som de så må si farvel til og kanskje aldri ser igjen. Jeg er så utrolig takknemlig for den jobben Kjell Tore og kona hans har gjort for Ask og for meg. Derfor var det veldig hyggelig at Kjell Tore kom for å hilse på oss på fórvertskvelden, og det var rørende å oppleve gjensynsgleden hos både ham og Ask etter seks måneder borte fra hverandre. Det var tydelig at Ask visste godt hvem dette var! Kjell Tore ble møtt med respekt og pur glede.

Ask har også hatt fórverter som har passet ham i helgene den tiden han har vært i trening hos Hilde. Førerhundtrenerne til Blindeforbundet har hundene boende hjemme hos seg, og det er godt for både dem og hundene å få litt fri. Hos Thorbjørn og kona hans har Ask fått boltre seg, samtidig som han fortsatt har hatt de grunnleggende reglene for en aspirerende førerhund å forholde seg til. Også Thorbjørn tok turen til Hurdal, og gjensynet ble minst like varmt da Ask fikk se ham.

Noen har ikke så mye kontakt med fórvertene til sin førerhund etter at samtreningskurset er over. Det kan være at man bor langt unna hverandre, eller at det er andre ting som gjør at det ikke passer. For meg er det godt og hyggelig å vite at Ask har mange som gjerne vil passe ham hvis jeg noen gang trenger «barnevakt». Jeg syns også det er veldig fint at Blindeforbundets Førerhundskole har disse fórvertskveldene, det er godt for meg å få møte dem som har oppdratt Ask til å bli den flotte hunden han er, og jeg tror også det kan være godt for fórvertene å få se hvem hundene kommer til og å få en slags avslutning. Kjell Tore, Thorbjørn, Hilde og jeg tok med Ask på en liten luftetur i solnedgangen, og for meg ble det en veldig fin markering på en overgang som er vel så stor for meg som for Ask. Den kvelden sovnet han som en stein, og jeg lå og hørte på de lykkelige drømmelydene fra den sammenkrøllede bylten i hundesenga.

Nytt besøk av familien

I helgen fikk jeg også besøk av familien, og det var to glade gutter som fikk treffe igjen Ask og bli enda litt mer vant til hva det å ha en hund faktisk innebærer. Mest frydet de seg likevel over å få bruke svømmebassenget, og å kunne spise så mange Nugatti-brødskiver til frokost som de orket. Jeg kjenner en del på savnet etter dem nå, tre uker er lenge selv om dagene her gir meg mye annet å tenke på. Samtidig kjenner jeg også at det tar på å være borte fra de vante omgivelsene og rutinene. Nå er det imidlertid ikke lenge igjen. Godkjenningen er bare noen dager unna, og hvis alt går bra skal vi hjem allerede på fredag!