Hjelp, jeg har fått førerhund!


Det er tirsdag kveld, og den andre dagen av samtreningskurset går mot slutten. Ask har omsider funnet seg til rette på teppet ved siden av meg, etter å ha tasset rundt i rommet i tjue minutter mens jeg har forsøkt å lukke øynene en liten stund før middag. Det syns ikke Ask var noen god idé, og han har gjort sitt beste for å få liv i meg med piping og våte kyss på nesa. Nå har vi vært ute så han fikk tissa litt, igjen, og han har fått mat. Det så ut til å hjelpe noe, men en middagslur er det fortsatt ikke snakk om, så da kan jeg heller skrive litt.

Mye nytt for oss begge

Akkurat nå kjennes det hele ganske overveldende. Det er mange inntrykk, og mye nytt å forholde seg til – særlig for meg som aldri har hatt hund før. Det tok lang tid å sovne i går, og dagene på samtreningskurs starter tidlig – i dag var vi ute på første luftetur kvart på sju. Ask er fantastisk flink, kjælen, søt og tillitsfull. Men jeg prøver å huske på at han er akkurat like nervøs og usikker på alt dette nye som meg. Rommet her på Hurdal syn- og mestringssenter er tross alt hans fjerde hjem, etter at han først har bodd på kennelen der han ble født, så hos fórvertsfamilien sin i et år, og så hos førerhundtrener Hilde. Vi trenger begge tid til å finne oss til rette med vårt nye partnerskap, og lære å stole på hverandre.

Jeg, en nybakt hundeeier

Gårsdagen gikk med til innsjekk, å gjøre seg kjent med rommet og omgivelsene, trenerne og de andre kursdeltakerne. Så fikk vi en gjennomgang av en del praktiske opplysninger, fra branninstruks til grunnleggende retningslinjer for å være på samtreningskurs, hva vi kan forvente og hva som forventes av oss. Det er tre intense uker som ligger foran oss, med trening hver eneste dag i uka, hverdag som helligdag. I tillegg presiserte trenerne at det nå er vi førerhundbrukerne som blir hundens trenere, og at alt vi gjør med hunden må anses som trening. Hunden lærer hele tiden, og det lønner seg å være prinsippfast slik at hunden forstår at alt den har lært også gjelder med oss nye og uerfarne «flokkledere». På mange måter føles det som jeg har blitt mamma igjen, med et barn som hele tiden tester grenser for å finne ut hva som er greit og ikke, og som samtidig trenger masse kos og oppmuntring.

Sterkt, og utrolig fint

Det føles veldig som en klisjé, men sammenligningen med å få et barn har slått meg på flere måter. Da vi endelig hadde fått utdelt bånd, vannskål, børste, teppe og diverse annet utstyr, fikk vi beskjed om å gå til rommet og vente. Etter fem minutter banket trener Hilde på døra, og der stod Ask, ivrig og logrende. Plutselig gikk det opp for meg at her kommer han jeg skal tilbringe hver time sammen med i forhåpentligvis mange år framover. Han som jeg nå har ansvar for, dag og natt, som trenger meg for å få oppfylt alle sine viktigste behov. Ask var glad og nysgjerrig som bare en retriever kan være. Etter en oppdagelsesferd med snuten innom hver krik og krok, fant han seg ganske snart til rette på sitt nye teppe, og dyttet til meg med labbene for å få meg til å klø ham på magen. Jeg var solgt, og ganske overrasket over å kjenne tårene snike seg fram i øyekroken. Det var sterkt, og utrolig fint å kjenne tilliten han viste meg så fort. Selvsagt var det rart for ham når førerhundtrener Hilde etter en liten stund sa «ha det» og forsvant ut døra, men med masse ros og godbiter på lur har vi raskt blitt gode venner.
Hilde har vært sammen med oss både i går og i dag, og selv om jeg merker at Ask stusser litt på at han nå plutselig skal høre på meg og ikke Hilde, er hun en fantastisk støtte for oss begge to. Jeg fascineres hele tiden av hvor mye hun har klart å lære ham på den tiden han har bodd hos henne, og hennes energi og positive væremåte er herlig smittsom. Jeg må jobbe mye med stemmebruk, og føler jeg overdriver noe voldsomt med positivt tonefall og heiarop, men merker at det fungerer og at Ask hører stadig mer på hva jeg sier – da får det ikke hjelpe at jeg høres ut som Fantorangen en stund, Hilde har lovet at jeg kan tone det ned og snakke litt mer vanlig etter hvert.

Da jeg fikk utlevert Ask.

Øvelse gjør mester

I dag har det vært en veldig lang dag med mye teori; om hva som betegner en god lederskikkelse, hvordan bruke stemmen til ros og korreksjon, og generelle prinsipper for innlæring. Litt skummelt er det at hodet kjennes så fullt allerede andre dagen, men heldigvis skal vi få repetere og prøve ut alt i praksis sammen med trenerne i flere uker ennå, så jeg prøver å tenke at jeg har god tid. Jeg merker at min usikkerhet smitter fort over på Ask, og særlig vanskelig var det da vi i dag tok på selen for første gang og han skulle føre an. Jeg kjenner at jeg virkelig må jobbe med å gi fra meg kontrollen og stole på at han faktisk gjør som han har lært. Jeg er glad for at Hilde er så tålmodig, og raus med godord også til meg!
Heldigvis er det stadig flere øyeblikk da jeg tenker at «Yes, dette kommer vi til å klare fint!» - som når han kommer byksende mot meg i luftegården når jeg roper på ham (bestikkelser i form av pølsebiter er veldig effektivt!). Eller når han legger seg ned med hodet og begge forlabbene godt oppå beina mine under teori-gjennomgangen, som for å vise at «nå er du min». Han er virkelig den skjønneste og dyktigste vofsen jeg kunne ha drømt om, og det er fantastisk å vite at vi allerede er godt på vei til å bli et team.

I morgen venter første gjennomgang av det som kalles «godkjenningsrunden». Den ligger i Oslo, og er en fastlagt løype vi skal øve på og så bruke til å vise at vi fungerer sammen som en ekvipasje på slutten av kurset. Skrittelleren skal hvertfall få kjørt seg, men det håper jeg skal bli en vane framover!

Her finner du første innlegg i bloggen til Karianne og Ask.