Hjem, kjære hjem!


De siste dagene av samtreningskurset var nervepirrende. Vi visste at en av dagene ville to ekstra personer dukke opp bak oss mens vi gikk gjennom godkjenningsrunden. For uinnvidde kunne det se ut som om vi ble forfulgt, og enkelte førerhundbrukere har da også blitt stoppet av forbipasserende som lurte på om de var klar over at de ble skygget!

Etter hvert som vi er blitt tryggere, har trenerne trukket seg mer og mer unna, og for ikke å forstyrre hunden har de etter hvert forsøkt å holde seg i skjul ved å huke seg inn bak biler og hushjørner. Legger du til walkie-talkien som trenerne bruker for å kommunisere med førerhundbrukeren ved behov, ser det helt klart ganske mystisk ut! Og på selve godkjenningsdagen skulle vi altså få enda to forfølgere, utsendt fra Faglig utvalg for førerhundspørsmål i NAV.

De som ønsker det kan få vite hvilken dag det er godkjenning, og noen på kurset valgte å be om dette. Jeg følte imidlertid at det var bedre ikke å vite når representantene fra Faglig utvalg dukket opp, siden jeg var redd for å bli veldig nervøs akkurat på den viktigste turen – men nervøs ble jeg visst uansett.

Tirsdag var jeg overbevist om at det var tid for godkjenning, for førerhundtrener Hilde virket så ordknapp da vi skulle ut på den første runden den dagen. Hun var nøye på at jeg startet fra riktig sted, og ønsket Ask og meg «God tur!». Mens vi gikk, kikket Ask stadig bak seg og jeg ble enda mer sikker på at her var det noe på gang.

Heldigvis gikk runden kjempefint, Ask førte meg rundt varebiler som var parkert midt på fortauet og adlød kommandoene jeg gav ham. Jeg jobbet med å få ham til å holde fokus på å finne de holdepunktene jeg bruker for å finne veien gjennom gatene, men hele tiden vred han hodet bakover og farten ble da også deretter. Da vi endelig var tilbake i Blindeforbundets lokaler i Sporveisgata, 50 minutter og rundt 5000 skritt senere, ble jeg derfor overrasket og nesten litt skuffet da Hilde avkreftet at vi hadde hatt noen ekstra etter oss denne dagen. Fordi det var flere biler og gravearbeid i Sporveisgata, ble hun nødt til å gå litt nærmere for å kunne følge med på oss i starten, og da var det gjort – Ask fikk øye på henne, og siden Hilde er en person Ask både kjenner og liker godt, var det vanskelig å avlede oppmerksomheten utover i turen.

Siden det tross alt hadde gått så bra, ble det nesten en liten nedtur – men jeg forsøkte å tenke på det som en god gjennomkjøring for dagen etter. Da måtte det nemlig bli godkjenning, det var alle kursdeltakerne enige om. Vi tvilte nemlig sterkt på at Faglig utvalg ville jobbe på Kristi Himmelfartsdag!

Godkjenningsturen

Onsdagen kom, og etter nok en times kjøretur mellom Hurdal og Oslo fikk jeg knapt tatt to slurker av kaffekoppen før Hilde bestemt tok med seg Ask og meg ned i resepsjonen i Blindeforbundet, som også er utgangspunktet for godkjenningsløypa. Nå var jeg sikker, det var godkjenning på gang og jeg var først ut!

Vi selet på, og jeg ga beskjeden «Foran til kant!», deretter «Høyre til stolpe». Så langt var alt vel. Ask ruslet fram i sneglegir, og jeg brukte alle triks i boka (eller hvertfall Hildes rikholdige tipssamling) for å få ham til å gå fortere. Det hadde Ask ingen planer om, og da vi hadde krysset Wilhelms gate var det bom stopp. Jeg sa «Høyre», men Ask sto glad og fornøyd og kikket på alle som gikk forbi. «Høyre!» - ingen reaksjon.

Diverse svarte gloser suste gjennom hodet, men jeg klarte heldigvis å holde munnen lukket. Frustrasjonen steg, og jeg vet at usikkerheten min smitter over på Ask raskere enn noe virus. Derfor lukket jeg øynene og trakk pusten dypt ned i magen, hørte Hildes instrukser om å bruke fast, men vennlig stemme og et bestemt rykk i båndet. Endelig bevegde pelsdotten seg, og vi kunne fortsette – sakte, men sikkert bort Wilhelms gate og så til venstre – oppover og oppover Sofies gate til toppen ved Idioten.

Det gikk ikke fort, og etter hvert ga jeg opp å prøve å skynde på Ask. Så lenge han jobbet bra og riktig, håpte jeg det var det viktigste. Bare vi ikke hadde strøket på grunn av den stabeisen som ikke ville gå i det hele tatt for litt siden… Ask stoppet på kanter, fant fotgjengerfelt og manøvrerte oss trygt forbi stillaser og parkerte biler.

Da vi endelig kom til toppen av bakken og kunne svinge til venstre, var det som om Ask skjønte at vi var på vei «hjem» - han jogget i vei, og jeg kunne lange ut som på de beste dagene våre: Hurra! Opp og ned gater, inn i Stensparken og full fres – var det noen sak! Jeg slapp ham løs på det vanlige stedet, pustet dypt mens jeg talte til hundre og løftet fløyta til munnen. Da jeg ropte navnet hans, hørte jeg ham komme byksende med bjella klirrende rundt halsen, og han satte seg lydig ved foten min mens han slikket i seg siste rest av skinkeost som han fikk som belønning. Bånd og sele på, så var vi i gang igjen.

Noen minutter senere svingte vi inn døra i Blindeforbundet, og Hildes hånd landet på skulderen min. Hun tok meg med noen meter inn i sidegaten før hun ga meg en stor klem: «Gratulerer!». «Hæ?» svarte jeg. «Nå er dere godkjent, dette gikk strålende!»

Det tok noen sekunder å skjønne hva hun sa, så kom tårene. Det var ubeskrivelig godt å kunne slippe ut stresset og forsøke å ta inn at målet var nådd! Ask fikk en kjempeklem og en ekstra godbit uten at han helt skjønte hva han hadde gjort så bra akkurat nå. Jeg var jo rimelig trygg på at vi hadde det inne, men å få beskjeden var virkelig noe helt spesielt – bedre enn noen toppkarakter på noen eksamen jeg har hatt!

Skuldrene senket seg

Hilde ba meg om å ikke snakke om godkjenningen med de andre, ettersom flere ikke ønsket å vite når godkjenningen var. Da jeg kom opp trappen til de andre, var det imidlertid vanskelig å holde maska når jeg fikk spørsmålet – vi regnet jo alle med at det ville bli godkjenning denne dagen, og dermed fikk jeg lavmælte gratulasjoner fra de to andre som fortsatt satt og ventet på sin tur.

Det ble mye venting på at de to fra Faglig utvalg skulle bli ferdige med alle de fem godkjenningsturene, og vi rakk en god lunsj og enda flere kopper kaffe – men til slutt var resultatet klart: Alle fem var blitt godkjent, og etter noen siste velvalgte ord fra NAVs utsendte kunne vi endelig sette kursen tilbake til Hurdal.

Det ble en rolig Kristi Himmelfartsdag i Hurdal med en lang tur der hundene fikk løpe av seg alt stresset og bade i Hurdalsjøen så mye de orket (det var en del). Så la hundene seg til å tørke i solen, og vi fikk en gjennomgang av en del viktig informasjon og hvilken oppfølging vi kunne forvente etter kurset.

Foran oss lå fem dager med hjemstedstrening, og senere oppfølgingsbesøk fra førerhundskolen etter 6 uker, 6 måneder, ett, to og tre år etter kurset. Det føles godt at vi får så tett oppfølging også etter at vi er «uteksaminert» fra førerhundskolen, og vi fikk også beskjed om å ta kontakt med trenerne hvis vi hadde spørsmål, eller trengte hjelp med hva det måtte være.

Så var det tid for pakking, og Ask lurte nok på hva som var i gjære. Vi har hatt det kjempefint i Hurdal, med full forpleining, maten ferdig servert og alt lagt til rette for at vi kunne konsentrere oss fullt og helt om de firbeinte og alt vi skulle lære.

Men den siste uka kjente jeg mye på savnet etter familie, venner og vante omgivelser. Derfor var det fantastisk godt endelig å kunne dra tilbake til guttene mine, gubben og katten, senga mi… Men for Ask representerte jo dette nok en flytting, og enda mer nytt å forholde seg til. For ham er det jo umulig å vite hvor lenge det er meningen at han skal bli på dette nye stedet – om vi bare skal være her på besøk noen dager, eller lenger? Her i huset er det også mennesker som han riktig nok har hilst på et par ganger, men som nå er rundt oss hele tiden og som han har mye kontakt med. For ikke å snakke om katten!

Ask og katten Pikachu

Hvordan det skulle gå med Ask i forhold til katten, var noe av det jeg var mest spent på! Vi har en dorsk og bedagelig hannkatt på fire år ved navn Pikachu. Han er den minst konfronterende typen jeg vet om, og da vi fikk ham fra Foreningen for omplassering av dyr, lå han i to uker under varmtvannsbeholderen i kjelleren før han etter hvert begynte å titte fram på kvelden etter at ungene hadde lagt seg.

Picachu til venstre, Ask i bakgrunnen.

Pikachu i forgrunnen til venstre, Ask stirrer vantro i bakgrunnen.

Nå er han husets konge, men hvordan skulle det gå når det plutselig flyttet inn et digert, svart og hårete beist – helt uten forvarsel? Som ventet, løp katten opp og gjemte seg under dobbeltsenga så snart Ask var innenfor døra. Men det tok ikke mange timene før han våget seg noen skritt ned i trappa, der han lå og skulte på den nyankomne mellom trinnene.

Nå er det gått to dager, og så lenge katten får lov til å bestemme selv hvor nær han vil komme, går det utrolig fint. Ask har fått klar beskjed et par ganger, og nå må jeg faktisk begynne å sette katten litt på plass – han har fått for vane å stille seg på toppen av trappa og nekte Ask å komme opp.

Det er som jeg hører ham tenke «Når skal han egentlig dra igjen? Vi kan da ikke ha det der boende her!» Jeg er imidlertid redd katten må finne seg i å ikke lenger være den eneste kjæledeggen her i huset. For hver eneste tur jeg har fått gå med Ask her i nærområdet, synker det enda litt mer inn hvor fantastisk heldig jeg er. Ask blir kjempesliten av alle de nye stedene og inntrykkene, men jobber som en helt. Den første natta sov han på et teppe i gangen utenfor soverommet mitt, men nå har han funnet seg godt til rette i senga si i stua.

Fra gutta mine skal han få masse kos og oppmerksomhet, lek og moro. Jeg koser meg med å børste og stelle ham, og sitte med hodet hans i fanget mitt på gulvet – eller med en hånd hvilende på ryggen hans der han ligger ved siden av sofaen.

Å søke om førerhund var ikke et lett valg for meg. Jeg kjente mye på usikkerhet og hadde mange spørsmål: Er jeg klar for dette? Passer jeg til å ha hund? Hva hvis jeg ikke får det til? Og er det riktig for oss å ta en hund inn i familien nå? Når jeg sitter her og skriver, er det godt å kjenne på at alle disse spørsmålene har fått et svar: «Ja!» Jeg gleder meg sånn til ukene og månedene som kommer. Vi skal få gå sammen hver eneste dag, kjenne på hverandres signaler og samkjøre bevegelsene. Jeg vet hva vi må jobbe med, og Hilde har gitt oss en hel haug med gode råd og triks – hun blir nok sittende på skulderen min en god stund framover! Så vet jeg jo også at hun bare er en telefonsamtale unna.

På besøk i barnehagen

Seksåringen gleder seg vilt til tirsdag, for da skal Ask, Hilde og jeg komme på besøk til barnehagen hans for å fortelle om førerhunder, hva de kan og ikke kan, og hvordan det er lurt å oppføre seg når man møter en førerhund. Førerhundskolen har gitt meg 18 små førerhundbamser som vi skal ha med til barna. Seksåringen vil sitte foran, sammen med oss – og han har beskjeden klar: «Det er ikke lov å hilse på ham når han har sele på, og når han ikke har det, må man spørre først. Og han er kjempesnill, men det kan hende at han slikker deg i fjeset!».

Joda Ask, det skal bli mye å bryne seg på og mange utfordringer – men dem skal vi løse sammen. Først og fremst tror jeg vi skal få mye moro sammen, og jeg eier ikke lenger spor av tvil: Å få førerhund var helt riktig valg for meg.