Jo mere vi er sammen…


Det er rart å tenke på, men nå er det allerede gått en uke siden jeg fikk Ask og vi begynte treningen sammen. De siste dagene har gått veldig fort, og det er tett program så det føles egentlig som vi har vært sammen mye lenger. Den tredje natta var det som om Ask slo seg til ro, og fant ut at «Okey, så er jeg her hos deg, da». Det føltes veldig godt å høre ham finne seg til rette i sengen sin med en gang lyset var slukket, og å lytte til den jevne pusten hans ved siden av meg. Nå har han dyttet sengen sin helt inntil min, og hver morgen vekkes jeg av at han legger hodet på sengekanten og slikker meg på hånda.

Når vi kommer hjem må han nok finne seg i å sove i stua. Kos og kjærlighet skal han få i massevis, men soverommet vil jeg og gubben ha for oss selv. Sånn for nå er det imidlertid veldig koselig at han søker slik nærhet. Jeg føler at han har akseptert meg, og merker også hvordan han lystrer stemmen min raskere og mer ivrig for hver dag. Seleturene vi har hatt i Oslo har vært utrolig fine, det er så godt å kjenne hvordan tilliten min til ham vokser og jeg tør å bevege meg raskere og mer uanstrengt. Tenk å kunne gå en tur og bli mer sliten i beina enn i hodet! Vi har virkelig fått en «flying start», og om det skulle butte litt utover i kurset når jeg ikke lenger er ny og spennende for ham, så vet jeg nå at vi kan og at vi skal få til et fint driv også senere.

Trening i hinderbane på Hurdal syn- og mestringssenter og landeveistrening i et boligfelt i Hurdal.

Landevei med utfordringer

Vi har også øvd på å gå langs landeveien i et byggefelt i Hurdal. Her er det mange færre holdepunkter enn i byen, og vi har fokus på å holde kanten og markere sideveier slik at jeg kan vite hvor vi er. Som alltid ellers er det meg som må vite hvilken retning vi skal i og gi beskjed om det. Oppgaven til Ask er å passe på at vi ikke kommer ut i veibanen eller ned i grøfta, til forskjell fra Thomas og Harald i fredagens Senkveld, en fantastisk studie i hvordan det ikke skal gjøres. Perfekt underholdning for et samtreningskurs, vi lo godt og rått! 

Samtidig er det nok av distraksjoner med lekende barn og fremmede hunder i hagene vi passerer, men Ask imponerer stadig.
Ekstra morsomt var det da vi tok oss en tur på kjøpesenteret på Jessheim, og Ask holder stø kurs forbi bollespisende unger og hyller fulle av godbiter i dyrebutikken. Utfordringene står i kø, men med en påminnelse eller to fra meg og Hilde er det helt utrolig hvordan han klarer å overstyre instinktene sine.

Førerhunder er nå også trent opp til å bli med i rulletrapp, siden det noen ganger er vanskelig å finne heisen eller den vanlige trappen. Dette er en utfordrende og potensielt farlig situasjon for hunder, siden konsekvensene er så vonde hvis klørne skulle sette seg fast. Noen av kursdeltakerne velger bort denne treningen, og det skjønner jeg godt – jeg syns selv det var veldig skummelt. Samtidig vet jeg at dette er noe hundene har trent mye på, og når vi skal bo og bevege oss i byen vil vi noen ganger komme opp i situasjoner der vi ikke har noe valg. Dermed var det godt å kjenne hvor trygg og rolig Ask var både i å finne rullebåndet og komme seg av og på med min hjelp. Fullt fokus og kortklipte klør er det som skal til, så klarer vi dette også.

Hinderbane- og landeveistrening

God stemning

På kveldene har jeg fått god tid til å bli kjent med de andre kursdeltakerne. Alle de andre har hatt hund før, og for meg som er helt fersk er det mye kunnskap å hente. Jeg er veldig heldig som har havnet sammen med en så fin og munter gjeng, og jeg kan spørre både dumt og mye. Det er en lun stemning med masse herlig humor, og det er godt når vi tross alt skal bo og trene så tett i tre hele uker.

Nå koser jeg meg bare med både utfordringer og mestringsopplevelser, masse frisk luft og en skjønn og lodden turkamerat som gir så mye av seg selv. Jeg føler meg så heldig som får lov til å være med på dette eventyret. Vi har fortsatt mye å lære, men jeg føler trygghet i at vi fortsatt har god tid til å finne ut av alt – både det førerhundtekniske, og alt Ask trenger av stell. Jeg følte meg litt på dypt vann da Hilde ga beskjed om at Ask måtte få renset ørene to ganger om dagen den første uka, siden han har en tendens til å få mye ørevoks. Men nå er disse stundene blant de fineste vi har sammen. Ask synes ikke det er moro å få guffa sprøytet inn i øregangen, men øremassasjen etterpå er visst det deiligste som finnes. Hilde var en grundig og tålmodig læremester, og forsikret meg om at Ask ikke er lagd av porselen. Han ligger musestille og sukker fornøyd, og jeg kjenner på hvor utrolig glad jeg er blitt i ham på bare denne korte tiden.

Tidligere bloggposter finner du her!