Spennende debatt i Stortinget

 I dette nyhetsbrevet kan dere følge en omfattende debatt fra Stortingets spørretime, onsdag 6. april om en rekke interessepolitiske viktige spørsmål. Universell utforming, arbeid og transport. Så spennende at en glemmer hvor langt det er.

Spørsmål 1

Fra Karin Andersen (SV) til kommunal- og moderniseringsministeren

Universell utforming er moderne, funksjonelt og frigjørende, da mange flere blir selvhjulpne, kan ferdes og bruke samfunnet fritt. I regjeringens nye handlingsplan er målet om at Norge skal være universelt utformet innen 2025, satt av den rød-grønne regjeringen, fjernet. Dette er en klar nedprioritering fra regjeringens side og et alvorlig tilbakeslag for målet om samfunnsmessig likestilling for funksjonshemmede. Hva er begrunnelsen for å utsette målet om universelt utformet samfunn på ubestemt tid?

 

Statsråd Solveig Horne [11:18:35]: Regjeringen arbeider for et universelt utformet samfunn. Vi ønsker å ha et samfunn der alle kan delta.

Universell utforming handler om likeverd, like muligheter og et samfunn uten hindringer og upraktiske løsninger. Universell utforming er også økt verdiskaping, styrket sosial bærekraft og en samfunnskvalitet som alle har glede av, uavhengig av funksjonsnedsettelse.

Den nye handlingsplanen for universell utforming, som regjeringen lanserte i januar, inneholder tiltak på ansvarsområdene til ti departementer og dekker bl.a. IKT, velferdsteknologi, bygninger, uteområder og transport. Ved siden av staten har kommuner, fylkeskommuner og private virksomheter ansvar for å følge opp universell utforming på sine områder.

Det er i dag et krav at alle nettsteder rettet mot offentligheten skal være universelt utformet innen 2021. Statsbygg har som mål at alle bygninger de forvalter, skal være universelt utformet innen 2025.

Det er mange gode eksempler å vise til, men samtidig har vi en vei å gå før vi ser et universelt utformet samfunn. I 2014 hadde bare 7 pst. av offentlige bygninger i kommunene inngangsparti som var tilgjengelig for bevegelseshemmede. Dette er gjennomsnittet.

I Stavanger har det vært en god utvikling. Der har 32 pst. av de offentlige bygningene inngangsparti som er tilgjengelig for bevegelseshemmede. Stavanger er også en av svært få byer som har en egen kommunedelplan for hvordan byen kan utvikle universell utforming fram til 2021.

Erfaringene fra Stavanger og andre kommuner som ligger langt framme i arbeidet med universell utforming, er viktige. Derfor er jeg glad for at vi nå støtter et kommunenettverk for universell utforming i KS som skal overføre kompetanse mellom kommuner.

Regjeringen prioriterer universell utforming. Regjeringen arbeider systematisk opp mot målet om et universelt utformet samfunn. Det pågår nå et scenarioprosjekt i regi av Bufdir for å finne fram til de beste og mest effektive veiene for å komme dit så raskt som mulig.

Jeg vil også minne om at Stoltenberg II-regjeringen formulerte årstallet 2025 som en visjon og ikke som et mål. Denne regjeringen ser også fram mot et universelt utformet samfunn, men mener det ikke er hensiktsmessig å fastsette et årstall for når vi er havn med dette viktige arbeidet.

Karin Andersen (SV) [11:21:02]: Jeg registrerer at regjeringen ikke har som prioritet å få samfunnet universelt utformet, for det er umulig å nå et mål hvis man ikke har et mål og setter en tidsfrist. Det kan mange trenge – dette huset, f.eks. Jeg vet at det er 25 som trenger rullestol, som ikke kommer inn på galleriet i dag, som ville ha hørt på denne debatten. Så det er mange som har en lang veg å gå.

Men statsråden har et samordningsansvar for ti departementer, som hun sjøl nå nevnte. Da er det grunn til å spørre om statsråden nå har oversikt over arbeidet i de andre departementene, og at de faktisk følger opp det de er forpliktet til å gjøre, og om statsråden har noen virkemidler på sin hånd for å sikre at dette faktisk blir prioritert i budsjettene. For det en slik tidsfrist handler om, er at alle departementer følger opp og prioriterer det på sine budsjetter i budsjettbehandlingen.

Statsråd Solveig Horne [11:22:07]: Jeg takker for spørsmålet. Jeg kan forsikre representanten om at regjeringen tar arbeidet med universell utforming på det største alvor. Som representanten var inne på, som er helt korrekt, har jeg et koordinerende ansvar. Jeg har et tett og godt samarbeid med de berørte departementene, som har – hva skal jeg si – en fot inn i arbeidet med universell utforming.

Jeg nevnte konkret tiltak opp mot arbeidet med kommunenettverk i KS. Jeg kunne også gått inn på det som går på Nasjonal transportplan, som er et godt eksempel på hvordan regjeringen arbeider systematisk med å gjøre Norge universelt uformet, men jeg regner med at samferdselsministeren – sannsynligvis – vil komme inn på det i sitt svar på spørsmål 4 i dagens spørretime.

Vi jobber også for et universelt uformet samfunn der alle kan delta og være mer inkludert. Vi har et tett og godt samarbeid med organisasjonene. Jeg har også nå tatt initiativ til en årlig rundebordskonferanse, der også de berørte departementene blir med på møter med organisasjonene.

Karin Andersen (SV) [11:23:11]: Da har vi altså en statsråd uten tidsfrist og uten virkemidler til å påvirke de andre departementene som har ansvaret for dette. Men ett forslag har jeg funnet i statsrådens budsjettforslag, og det er å fjerne det spesielle diskrimineringsvernet og legge fram en felles diskrimineringslov. Det vi snakker om nå, er jo samfunnsmessig diskriminering. Det er et forslag som bl.a. Handikapforbundet er imot, fordi det svekker vernet – den konkrete ordlyden i formålsparagrafen, bortfall av aktivitetsplikt, man vil ikke innlemme CRPD i loven, det mangler likestilling på varer og tjenester og på representasjon. Det er et slagord som sier «Nothing about us without us», som er utrolig viktig. Hva er grunnen til at statsråden ikke vil lytte til de organisasjonene og de menneskene dette angår, og legge deres synspunkter tyngst i vektskåla når det gjelder også hva slags diskrimineringsvern mennesker skal ha?

Statsråd Solveig Horne [11:24:19]: Regjeringen har hatt ute på høring forslag til ny felles likestillings- og diskrimineringslov, der vi foreslår flere konkrete tiltak som vil gjøre diskrimineringsvernet for dem med funksjonsnedsettelse sterkere enn det de har i dag. Nå har altså forslaget vært ute på høring, og departementet og undertegnede jobber nå for å gå igjennom høringssvarene. Jeg kan ennå ikke gå inn på hvilke forslag vi kommer til å fremme for Stortinget, men jeg kan forsikre representanten om at det som er viktig for denne regjeringen, er å ha et godt diskrimineringslovverk for alle dem som blir utsatt for diskriminering. Vi har også hatt en gjennomgang av håndhevingsapparatet, for det er viktig hvis en skal ha gode lover, at en også har et godt håndhevingsapparat.

Representanten var inne på at det er en statsråd uten virkemidler. Denne statsråden koordinerer regjeringens arbeid med universell utforming. Hvis representanten går inn i de andre departementenes budsjetter, vil hun se at det er mange styrkninger på diskrimineringsfeltet opp mot universell utforming, som denne regjeringen tar på alvor og jobber med.

 

 

Spørsmål 3

Fra Stine Renate Håheim (A) til kommunal- og moderniseringsministeren

Regjeringen åpnet for å overføre en rekke oppgaver til kommunene som kan svekke funksjonshemmedes vilkår. Dette har møtt sterk motstand fra brukerorganisasjonene. Det er nå oppnevnt et ekspertutvalg med et bredt mandat som skal vurdere ansvaret i hjelpemiddelpolitikken, men VTA er ikke en del av utredningen. Vil statsråden legge opp til en faglig og bred utredning hvor brukerorganisasjonene er involvert før en endelig beslutning om ansvaret for VTA fattes?

 

Statsråd Anniken Hauglie [13:02:29]: I stortingsmeldingen om kommunereformen foreslo regjeringen at finansieringen og forvaltningen av tiltaket varig tilrettelagt arbeid, VTA, og varig tilrettelagt arbeid i ordinære bedrifter, VTO, utredes nærmere med sikte på overføring til kommunene.

Meldingen ble behandlet i Stortinget 9. juni 2015. I innstillingen skriver komiteens flertall at

«ansvaret for hjelpemidler og varig tilrettelagte arbeidsplasser allerede delvis er et kommunalt ansvar, og brukerne trenger et helhetlig tilbud. Målet er å gjennom utredningene finne en naturlig balanse mellom statlig ansvar og kommunalt ansvar. Hensynet til brukerne skal stå i fokus for den løsningen som blir valgt».

Før Arbeids- og sosialdepartementet vurderer saken videre, ønsker jeg å prøve ut endringer i ansvarsfordelingen mellom stat og kommune gjennom et forsøk i et mindre antall kommuner. Forsøkskommunene vil bli gitt et større ansvar for oppgaver og tiltak knyttet til den aktuelle målgruppen. Formålet er å høste mer informasjon og kunnskap om fordeler og ulemper ved en overføring og om en overføring av hele ansvaret for tiltaket til kommunene kan føre til et forbedret tilbud til målgruppen.

Forbedringspotensialet ved en overføring til kommunene kan ligge i kommunenes nærhet til brukerne, lokalt arbeidsliv og muligheten for bedre samordning mellom varig tilrettelagt arbeid og andre kommunale tjenester. Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad potensialet kan realiseres, uten å prøve ut dette i praksis først.

Det er ennå for tidlig å si noe om den konkrete utformingen og varigheten av forsøket. Siktemålet er at vi gjennom forsøket skal samle erfaringer som kan bidra til et godt grunnlag for en vurdering av hvor ansvaret bør ligge i framtiden.

Stine Renate Håheim (A) [13:04:25]: For Arbeiderpartiet er varig tilrettelagt arbeid et arbeidsmarkedstiltak, og det er et statlig ansvar i dag. Vi ser ingen grunn til å skille ut en del av det og legge det til kommunene.

Så hører jeg nå at statsråden ønsker å gjennomføre et forsøk. Men det er ett år siden Stortinget behandlet oppgavemeldingen. Det dreier seg om 9 000 mennesker som det er skapt en ganske stor usikkerhet for, som er bekymret for framtiden og tiltakene sine. Jeg hører statsråden ikke kan si noe om tidsperspektivene her, men jeg har lyst til å understreke at når man setter menneskers liv i en usikker situasjon, er det viktig at man får en avklaring. Jeg kunne også tenke meg å spørre hvilken dialog statsråden har hatt med de funksjonshemmedes organisasjoner, både når det gjelder forsøket og prosessen framover.

Statsråd Anniken Hauglie [13:05:24]: Oppgavemeldingen og de vedtakene som ble fattet, ble fattet før min tid. Men jeg har registrert at det har vært en del uro knyttet til akkurat dette spørsmålet, og det er også bakgrunnen for at jeg har tenkt at før vi konkluderer om den endelige oppgavefordelingen, er det fornuftig å ha forsøk med det først.

For min del er jeg opptatt av å finne den fordelingen som på best måte gir et godt tilbud til brukerne. Jeg har selv hatt ansvaret for denne typen bedrifter da jeg var sosialbyråd i Oslo, og har sett hvor viktig tilbudet er, men også hvor ulike tilbudene kan være.

Når det gjelder beslutningen om å ha et forsøk først, har jeg vært i møte med de bedriftene det gjelder, og de er veldig godt fornøyd med den beslutningen. Hvordan forsøket skal prøves ut, får vi komme tilbake til. Vi kommer til å sende ut et høringsnotat om det senere. Målet er at man skal ha et godt tilbud til de brukerne det gjelder.

Stine Renate Håheim (A) [13:06:28]: Jeg gjentar spørsmålet mitt: Hvilken dialog har det vært med de funksjonshemmedes organisasjoner når det gjelder denne prosessen? Hvilken dialog har statsråden hatt med organisasjonene som representerer de menneskene det faktisk gjelder?

Jeg hører også at statsråden, og for så vidt også andre representanter for flertallet, hele veien understreker at målet er et godt tilbud til brukerne. Men alle disse organisasjonene som representerer de menneskene det gjelder, er jo imot og har vært imot. Også Arbeidsgiverforeningen for Vekst- og attføringsbedrifter ønsker fortsatt et statlig ansvar for finansieringen av varig tilrettelagt arbeid. Så da er det siste spørsmålet mitt: Hva er det statsråden har skjønt, som ikke de som er en del av dette opplegget, har skjønt?

Statsråd Anniken Hauglie [13:07:19]: Til spørsmålet om hvilken dialog jeg har hatt i forbindelse med forsøkene: Vi har ikke hatt noen dialog ennå, rett og slett fordi beslutningen om at vi skal ha forsøk, akkurat er tatt. Vi kommer til å sende ut et høringsnotat før sommeren. Da vil også alle som er opptatt av denne problemstillingen, få anledning til å ytre seg i den høringen. Så får vi komme tilbake igjen til hvordan disse forsøkene skal være. Det skal ikke være noen som helst tvil om at regjeringen er opptatt av å ivareta denne gruppens behov for aktivitet og arbeid, og så får vi se hvordan forsøket skal utformes. Da skal vi naturligvis gjøre det også i dialog med brukergruppene.

 

 

Spørsmål 4

Fra Magne Rommetveit (A) til samferdselsministeren

For mange reisande er mangelen på heile reisekjeder ei stor utfordring ved at overgangen mellom transportformene ikkje er universelt tilpassa, eller at det heilt eller delvis manglar assistentteneste. Kan statsråden avklara når, og på kva reisestrekningar, han kan lova universell utforming etter den standarden som til dømes er på jernbanestrekninga 'Østre linje'?

 

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [11:34:01]: Først og fremst vil jeg si at det er viktig å bidra til mobilitet i samfunnet, for alle som bor her. For folk med funksjonshemninger er det spesielt viktig at vi tilrettelegger for atkomst og for når en er om bord på kollektive reisemidler. Det er noe vi bruker mye tid på fordi det handler om å sikre alle en mulighet til å delta i samfunnet. Og det er viktig at flest mulig har en sjans til å delta i samfunnet, som frie individ som ikke blir gjort for avhengige av bistand fra andre – selv om den bistanden er god for dem som trenger den.

Det transportpolitiske målet om universell utforming ligger fast, og det er kommunisert i gjeldende NTP. Det handler om å bidra til at hele reisekjeden blir universelt utformet. Vi skulle gjerne sagt at vi skulle sørge for at alt ble det med en gang, men vi vet at veldig mye av den infrastrukturen som finnes, er bygget på en tid der en ikke hadde de prioriteringene på plass. Derfor handler det om at når vi bygger nytt, skal vi sørge for at det er universelt utformet. Når vi gjør store oppgraderinger av eksisterende stasjoner, f.eks., skal vi også sørge for at det løftes til det nivået. Men på mange av de hundrevis av jernbanestasjonene og busstoppene som finnes rundt om i landet, må vi gjøre en prioritering om hvordan vi bruker pengene, for å få dette målet på plass så fort som mulig, men allikevel med en forståelse for at det tar noe tid.

I mitt møte med de funksjonshemmedes organisasjoner er de veldig tydelige på at det er viktig å ha reisekjeder, altså at når du kan komme deg på et tog, skal du også kunne komme deg av. Da hjelper det ikke at en utbedrer noen stasjoner, da må en utbedre hele strekningen. Tilsvarende er det på bussområdet.

Men fordi mange av de tjenestene som vi tilbyr, ofte innebærer at en reiser litt med tog og så med buss, så handler det om at en må samarbeide godt mellom stat, fylkeskommune, kommune og transportselskapene. Det er i dag innført regelverk og standarder der en stiller krav om universell utforming av både buss, tog og ombordstigningsløsninger for fly. En har i dag assistansetjenester på alle flyplasser. I tillegg jobber Avinor med å legge bedre til rette når de investerer, slik at en blir mest mulig selvhjulpen.

På jernbanen er det seks stasjoner som har assistansetjenester i dag, og det er i tillegg en fem–seks som en planlegger å gjennomføre det på i løpet av året. På mange stasjoner jobber vi nå for å finne ut hvordan vi kan sørge for god tilgjengelighet, også gjerne universell utforming, der vi klarer å nå flest mulig på en god måte. I løpet av de neste to ukene har jeg et planlagt møte med de funksjonshemmedes organisasjoner, nettopp for å diskutere hvilken form for fleksibilitet vi skal gi oss selv, for å få pengene til å strekke lengst mulig. Noen steder handler det om at hvis en hever perrongene, vil en kunne komme om bord med rullestol uten problem. Det fine er at hvis en kommer om bord med rullestol uten problem, vil en også kunne komme om bord med barnevogn o.l. Så det er mange som tjener på det. (presidenten klubber)

Magne Rommetveit (A) [11:37:10]: Eg ser fram til regjeringas framlegg av Nasjonal transportplan på dette feltet. Me får sjå kor mykje som ligg inne der.

Men i innstillinga frå transport- og kommunikasjonskomiteen om Nasjonal transportplan 2014–2023 hadde det dåverande fleirtalet i komiteen, samansett av Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, dette forslaget:

«Stortinget ber regjeringen fremlegge for Stortinget en statusrapport for universell utforming på alle transportområder.»

No har desse forslagsstillarane også fleirtal i Stortinget, og mitt spørsmål til statsråden vert då om han i regjering har følgt opp, eller vil følgja opp, dette punktet om ein eigen statusrapport for universell utforming.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [11:37:56]: Det er alltid sjarmerende når de som stemte imot et forslag i forrige periode, etterlyser resultatene av det når de selv har kommet i opposisjon.

Vi jobber med Nasjonal transportplan og har fått forelagt etatenes vurderinger. Nå skal vi bruke de neste årene til å reise land og strand rundt og møte næringsliv, organisasjoner, politikere og andre, for å lage vårt forslag til Nasjonal transportplan som skal fremmes for Stortinget. Universell utforming kommer til å være en viktig del av det. Da vil det også være naturlig at det ligger en statusrapport i den nasjonale transportplanen.

Vi skal også sørge for at fram til 2018, når neste NTP begynner, skal vi gjennomføre de målsettingene som jeg oppfatter at alle i denne salen egentlig støtter opp om, uavhengig av om en har sittet i regjering eller i opposisjon i tidligere perioder. Vi skal gjennomføre dem på en best mulig måte. Det er poenget med å ønske å snakke med de funksjonshemmedes organisasjoner for å finne ut hvordan de er komfortable med at vi når målene på en best mulig måte, der vi klarer å oppgradere flest mulig av også de lavtrafikkerte stasjonene. Hvis en skulle universelt utforme de, vil en måtte oppgradere mange færre stasjoner per år.

Magne Rommetveit (A) [11:39:03]: Det er kjekt at statsråden lèt seg sjarmera, men det er jo sånn at me stemde imot det forslaget fordi me meinte at våre forslag til oppfølging på området var tilstrekkelege. Difor er eg overraska over statsrådens haldning til det no.

Men i budsjettet for 2016 står det at regjeringa har ein oppfølgingsgrad på berre 51,2 pst. på universell utforming. Er statsråden tilfreds med å liggja så langt bak på dette området, som jo ikkje akkurat utgjer dei store summane, men som ville innebore ei veldig stor betring i livskvaliteten for svært mange menneske?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [11:39:49]: Når det gjelder bevilgninger, er det representanten henviser til, en prosentvis kroneoppfølging, ikke nødvendigvis hvor mange stasjoner en har fått gjort noe med, fordi mye av det som skjer innenfor universell utforming, handler ikke om det konkrete programområdet, men det handler om når en bygger nytt. Og nå bygges det veldig mye nytt. Det er veldig mange andre ting som kommer universell utforming til gode, men som kommer på andre programposter.

Så alt i alt mener jeg at vi gjør veldig mye bra. Men noe av det jeg mener er det viktigste vi gjør – og det er nettopp det jeg har nevnt i mine to foregående svar – er at vi må diskutere med de funksjonshemmedes organisasjoner hvordan vi skal få pengene til å strekke lenger, slik at vi kan oppgradere en del stasjonsområder uten at de pålegges både å heve plattformene og å forlenge dem, for da detter de ned i prioriteringsrekkefølgen. Hvis vi kan bli enige om f.eks. å heve plattformene på de strekningene som er, uten at en automatisk lar alle andre krav om at en også skal forlenge dem, tre i kraft, går gjerne prosjektene fra å koste 40 mill. kr til å koste 2–3 mill. kr. Da bør vi se på hvordan vi klarer å nå flest mulig, med et tilbud som er godt nok for de funksjonshemmede, uten at vi skal si at vi skal ha ekstravagante løsninger som gjør at en ikke når så langt ... (presidenten klubber)

 

 

Spørsmål 5

Fra Rigmor Aasrud (A) til barne- og likestillingsministeren

I sivilsamfunnets alternative rapport til FN-komiteen om mennesker med funksjonsnedsettelser sies det at det er dårlig koordinering og manglende helhetlig, tverrfaglig tilnærming mellom sektorer i politikkutformingen på dette feltet. Er statsråden enig i denne beskrivelsen, og hvilke tiltak er gjort for å motvirke dette?

 

Statsråd Solveig Horne [11:41:35]: Jeg takker for spørsmålet. Det er, som representanten sier, mitt ansvar å koordinere politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. Målet er å få til en helhetlig og samordnet politikk for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Koordinering og helhetlig innsats forutsetter et tydelig sektoransvar og et godt samarbeid mellom sektorer og tjenester. Sektoransvarsprinsippet er en nødvendig og grunnleggende strategi for å nå hovedmålene på dette politikkområdet.

Mine viktigste grep for å få til god statlig koordinering er å sørge for et godt og helhetlig lovverk, sikre et godt kunnskapsgrunnlag og å ha tett kontakt med de andre fagdepartementene. Det er også viktig med god og tett dialog med brukerorganisasjonene i dette arbeidet.

Jeg har lyst til å trekke fram følgende viktige innsatser som bidrar til at regjeringen har en helhetlig og koordinert politikkutforming: Vi arbeider med en ny felles likestillings- og diskrimineringslov – et viktig mål med lovarbeidet er å få til et godt diskrimineringsvern for alle. Vårt fagdirektorat, Bufdir, arbeider kontinuerlig med å styrke kunnskapsutvikling og å få bedre dokumentasjon om levekår til personer med funksjonsnedsettelse. Jeg har satt ned et utvalg som skal gjennomgå de grunnleggende rettighetene til mennesker med utviklingshemming. Denne utredningen vil være klar til høsten. Jeg har nylig lansert en ny handlingsplan om universell utforming, der ti departementer er involvert i ulike tiltak. Jeg følger opp FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, dette også i dialog med sivilt samfunn og sektormyndighetene. Jeg prioriterer dialog og samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner.

For å utvikle et godt og helhetlig tilbud til personer med funksjonsnedsettelse må vi lytte til dem som vet hvor skoen trykker. Regjeringen vektlegger derfor å ha en god dialog med de funksjonshemmedes organisasjoner. Dette skjer gjennom både avtalefestede møter, gjennom løpende samarbeid på enkeltområder og samarbeid om felles arrangementer. Også underliggende virksomheter, som f.eks. direktoratene, har tilsvarende møter med aktuelle organisasjoner på dette feltet.

Etter mitt syn bidrar ikke nødvendigvis byråkratiserende møtestrukturer til en bedre dialog. Jeg er opptatt av å ha direkte kontakt og å lytte til brukerorganisasjonene. Jeg har tatt initiativet til å etablere et årlig rundebord, hvor aktuelle temaer tas opp, med utgangspunkt i innspill fra organisasjonene. Det årlige rundebordet koordineres av meg og mitt departement, men aktuelle fagstatsråder deltar også. Jeg erfarer at dette treffpunktet bidrar til at organisasjonene får gi direkte innspill til regjeringen om politiske saker som de mener er sentrale å ta opp.

Mye av dette arbeidet foregår ute i kommunene. Alle kommuner skal ha et råd for mennesker med funksjonsnedsettelser. Det er viktig at de gir råd i det kommunale arbeidet ute i kommunene.

Rigmor Aasrud (A) [11:44:36]: Jeg takker statsråden for svaret, men jeg kan ikke se at jeg fikk noe svar på det spørsmålet jeg egentlig stilte. Men jeg må da tolke statsråden slik at hun er uenig med de funksjonshemmedes organisasjoner når de sier at politikken ikke henger sammen, i sin alternative rapport til FN-komiteen.

Så må jeg si jeg er litt overrasket når statsråden sier at hun prioriterer å ha dialog, men ønsker ikke mange møter, og henviser til at det nå har vært ett møte, én rundebordskonferanse. Er det på den måten medvirkning og samarbeid med de funksjonshemmedes organisasjoner er satt i system i departementet, eller hvilke andre tiltak har statsråden satt i gang for å ha en systematisk kontakt med funksjonshemmedes organisasjoner?

Statsråd Solveig Horne [11:45:28]: Jeg er vel kjent med at organisasjonene har gitt uttrykk for at de mener at det er for lite koordinering av dette arbeidet i regjeringen. Jeg kan iallfall forsikre representanten om at dette er et arbeid som jeg har prioritert som statsråd i disse årene, og har altså en tett og god dialog med de andre departementene. Vi har også laget handlingsplaner på tvers av departementene, fordi veldig mange av de tiltakene som organisasjonene etterlyser, er jo virksomme ute i de andre departementene.

Men det er viktig å ha det koordinerende arbeidet, og det er altså slik at vi – både direktoratene og departementet – har jevnlige, årlige, faste møtepunkter med organisasjonene, og ikke bare ett møte, men det er flere møter.

Jeg mener også at det rundebordsmøtet som jeg har tatt initiativ til, er med på å løfte dette arbeidet, for vi har ett årlig møte der organisasjonene kan komme og spille inn hvilke områder de ønsker å ta opp, og få direkte kontakt med … (Presidenten klubber.)

Rigmor Aasrud (A) [11:46:35]: Statsråden bekrefter jo i sine innlegg at hun har et ansvar for å koordinere regjeringens arbeid med politikkutformingen, for den målgruppen vi her snakker om.

I februar i år endret regjeringen utredningsinstruksen. Fram til da hadde det vært et eget, spesifikt krav om å vurdere om saken hadde betydning for personer med nedsatt funksjonsevne. Det kravet er nå fjernet i utredningsinstruksen og erstattet med noen åpne spørsmål. Da blir det jo ekstra viktig at statsrådens departement påser at de sakene som går fra regjering til storting, har fått den nødvendige vurderingen.

Da er mitt spørsmål til statsråden: Kan statsråden bekrefte at de sakene som er sendt til Stortinget etter at utredningsinstruksen ble endret, er vurdert i forhold til hvilke virkninger de har på personer med nedsatt funksjonsevne?

Statsråd Solveig Horne [11:47:29]: Regjeringen har endret instruksene, og det er et ansvarsområde som ligger under kommunalministeren.

Det som jeg kan forsikre representanten om, er at i det arbeidet som jeg som koordinerende statsråd har, er det løpende kontakt med departementene angående det å passe på at de med funksjonsnedsettelse blir ivaretatt.

Så mener jeg at de initiativene som regjeringen allerede har gjort, både med forslag til ny lov, som vil styrke diskrimineringsvernet for personer med nedsatt funksjonsevne, det arbeidet vi har gjort med handlingsplanen, og de møtene vi har – både jevnlige møter og det årlige møtet som vi har med organisasjonene – er med å løfte denne tematikken inn i det arbeidet som regjeringen gjør, et viktig arbeid for personer med nedsatt funksjonsevne.

 

 

Spørsmål 6

Fra Sonja Mandt (A) til barne- og likestillingsministeren

Hvordan ser statsråden for seg at vernet mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne kan styrkes, samtidig som hun har sendt på høring et forslag om svekket formålsparagraf?

 

Statsråd Solveig Horne [11:48:46]: Regjeringens forslag til en ny, felles likestillings- og diskrimineringslov har nylig vært på høring, og vi jobber nå med å gjennomgå høringsuttalelsene.

Jeg mener at forslagene som ble sendt på høring, vil gi personer med funksjonsnedsettelser et bedre diskrimineringsvern enn dagens diskriminerings- og tilgjengelighetslov, selv om dagens formulering om samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer er tatt ut av formålsbestemmelsen.

Bakgrunnen for å ta ut denne formuleringen er at regjeringen ønsker å gi alle like god beskyttelse uansett diskrimineringsgrunnlag. Dette taler mot å trekke fram enkelte grunnlag i lovens formålsbestemmelse.

En formålsbestemmelse gir ingen rettigheter og plikter i seg selv. Rettighetene og pliktene følger av lovens andre regler.

Lovforslaget som har vært på høring, har egne bestemmelser om universell utforming og individuell tilrettelegging som vil bidra til å nedbygge funksjonshemmende barrierer. Det står klart i disse reglene at det særlig skal legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer.

Vi har også foreslått flere styrkinger som er særlig viktige for å nedbygge og hindre samfunnsskapte barrierer. Regjeringen vil at alle skal ha likeverdig tilgang til utdanning. Da må også skolens IKT-løsninger være tilgjengelige for alle. I diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som den forrige regjeringen fremmet, er skolenes IKT-løsninger ikke omfattet av plikten til universell utforming.

Vi har nå foreslått at plikten til universell utforming av IKT også skal gjelde for opplærings- og utdanningssektoren.

I tillegg har vi foreslått å utvide spørreforbudet ved ansettelser til også å gjelde funksjonsnedsettelse. Arbeidsgiver bør ikke ha lov til å hente inn opplysninger om noe de uansett ikke har lov til å legge vekt på.

Den særlige presiseringen i dagens formålsbestemmelse er altså gjentatt og realisert i andre regler i loven og er derfor på ingen måte borte i vårt lovforslag. Dessuten står det tydelig i forslaget til ny formålsbestemmelse at loven skal fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse, og at likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging.

Derfor mener vi at forslaget som har vært på høring, samlet sett vil styrke vernet mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne.

Sonja Mandt (A) [11:51:14]: Statsråden har i veldig mange andre saker jeg kjenner til, samarbeidet godt med organisasjoner og snakket varmt om gode innspill og gode tanker rundt politikken som skal føres, men altså ikke her, ifølge organisasjonene.

Mange innspill har kommet fra organisasjonene. Statsråden sier det er pakket inn i den loven som er. I hvilken grad følger statsråden opp de entydige innvendingene organisasjonene har hatt til at de ikke har vært med på det?

Statsråd Solveig Horne [11:51:48]: Som jeg svarte i mitt brev, har et lovforslag nå vært ute på høring. Vi jobber nå med å gå igjennom og vurdere innspillene som har kommet i høringen. Så vil vi komme tilbake til Stortinget med et endelig lovforslag.

Sonja Mandt (A) [11:52:04]: Noen ganger kan en angre på ting en gjør, og noen ganger kan ting gå litt fort. Siden dette handler om noe som samfunnet har et ansvar for å legge til rette for, og også om hva slags holdninger vi har til det å tilrettelegge, vil jeg utfordre statsråden på følgende: Ville hun gjort det annerledes dersom hun kunne begynt på nytt, og tatt vekk forslaget om en svekket formålsparagraf?

Statsråd Solveig Horne [11:52:31]: Det gjenstår å se, når Stortinget får det endelige lovforslaget til behandling. Nå jobber vi med å gå gjennom de høringsuttalelsene som er kommet, og det er selvfølgelig noe som alltid vil bli gjort når vi skal lytte til uttalelsene om det som har vært på høring.

Men jeg har bare lyst til å understreke at målet med det lovforslaget som har vært på høring, er å skape et sterkere vern for dem som trenger beskyttelse mot diskriminering. De andre grepene vi har gjort, er med og styrker rettighetene til de personene som trenger det, som har en nedsatt funksjonsevne.

Spørsmålet er da at det som skal nevnes i en formålsbestemmelse, handler jo mest om symboler, og jeg mener at det er reelle rettigheter og plikter i loven som er viktig. Det var også det jeg nevnte, at funksjonshemmedes barrierer er nevnt i andre bestemmelser i loven. Det vi dessuten må gjøre, er å styrke diskrimineringsvernet til personer med funksjonsnedsettelser på flere punkter, men dette skal Stortinget få reell anledning til å behandle og debattere.

 

 

Spørsmål 8

Fra Ingvild Kjerkol (A) til helse- og omsorgsministeren

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er et viktig tilbud for å sikre likeverd, likestilling og samfunnsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand. BPA betyr mye for muligheten til yrkesdeltakelse, utdanning og et aktivt og selvstendig liv. Den forrige regjeringen la fram forslag til rettighetsfesting av BPA. Nye regler trådte i kraft 1. januar 2015. Det meldes om styrker og svakheter fra kommunene. Hvordan har regjeringen fulgt opp BPA overfor kommunene?

 

Statsråd Bent Høie [11:57:12]: Representant Kjerkol og jeg er enige om betydningen av brukerstyrt personlig assistanse for likeverd, likestilling og samfunnsdeltagelse. Derfor la denne regjeringen fram et styrket forslag om rett til brukerstyrt personlig assistanse sammenliknet med det høringsforslaget som den forrige regjeringen hadde sendt ut. Rettigheten ble utvidet til også å gjelde støttekontakt og avlastning for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. For regjeringen er det viktig å bedre hverdagen også for pårørende og anerkjenne den betydningsfulle innsatsen de gjør. Derfor utvidet vi rettigheten.

Ved innføringen av rettigheten i 2015 ble kommunene kompensert med 300 mill. kr gjennom de frie inntektene. I 2016 har regjeringen økt kompensasjonen med ytterligere 205 mill. kr.

Videre sendte departementet ut et rundskriv om rettigheten til brukerstyrt personlig assistanse i desember 2015. Rundskrivet tar for seg forståelsen og praktiseringen av ordningen med brukerstyrt personlig assistanse, i tråd med den nye bestemmelsen. Slik får både brukerne og kommunene veiledning i hvordan den nye rettigheten er å forstå.

I tillegg har vi satt i gang en evaluering av rettigheten for å følge utviklingen i kommunene etter innføringstidspunktet. Følgeevalueringen har en tidshorisont på om lag to år og begynte sommeren 2015. KS er involvert i dette arbeidet gjennom konsultasjonsordningen.

Ingvild Kjerkol (A) [11:58:53]: Takk for svaret, statsråd.

Dette er en ny ordning. Det er et betryggende opplegg for å følge utviklingen av ordningen, sammen med relevante aktører som KS. Jeg vil også tro at enkeltkommuner – de som har vært tidlige ute med å utforme ordningen og ønsker at dette skal bli et vellykket tilbud i sine kommuner – vil engasjere seg spesielt i dette.

Jeg har et oppfølgingsspørsmål, og jeg skjønner at det kan være vanskelig for statsråden å svare på det:

Brukerorganisasjonene var spesielt bekymret for om de som hadde grunnlag under rettighetstaket, skulle få et dårligere tilbud. Vi kjenner eksempler fra enkelte kommuner med at det kanskje har skjedd. Hvordan vurderer statsråden den utfordringen, og hva er hans inntrykk av hvordan dette har «dratt av gårde», for å bruke et trøndersk uttrykk?

Statsråd Bent Høie [11:59:57]: Det er vanskelig å gi noe konkret svar på det, men vi vet jo for praktiseringen av rettigheten og også praktiseringen av det som jeg er veldig opptatt av å understreke, at selv om en gruppe nå har fått en rettighet til brukerstyrt personlig assistanse, betyr ikke det at ikke den gamle ordningen, nemlig at kommunene har en plikt til å tilby og tilrettelegge for brukerstyrt personlig assistanse også for gruppene utover dem som har rettigheter, gjelder fortsatt. Det er et veldig viktig spørsmål representanten tar opp, nemlig om tildelingen av timer tilpasses sånn at enkelte opplever at de kommer under rettighetsgrensen, men det er et av de temaene som vi vil få svar på i evalueringen. Så valgte vi å innføre dette fra 1. januar 2015, selv om vi ikke da var klar med rundskrivet. Det betyr at det har nok vært større usikkerhet i kommunene det første året, uten det nye rundskrivet, enn det vi forhåpentligvis vil oppleve i 2016.

Ingvild Kjerkol (A) [12:01:04]: Jeg takker for svaret. Jeg skjønner at det er vanskelig å gi veldig presise vurderinger, vi har ikke nok erfaringer, men jeg hører at statsråden er opptatt av akkurat de forholdene som vi allerede nå har fått signaler om kan inntreffe. Jeg vil bare oppfordre til at man i den videre prosessen, når dette skal følges med forskning, veldig sterkt involverer brukerorganisasjonene. Så kan jo statsråden velge å svare på det, men det er vel mer en oppfordring enn et spørsmål.

Statsråd Bent Høie [12:01:38]: Den oppfordringen tar jeg. Brukerorganisasjonene er også godt involvert i arbeidet med rundskrivet, og jeg opplever at de mener at det svarer på en del av den usikkerheten som ble skapt. For eksempel skriver Uloba at rundskrivet om BPA er «En oppskrift på frihet». Det synes jeg er et godt stempel, og Norges Handikapforbund sier at det er viktig at regjeringen ikke lenger «legger noe forbud mot reiser». Dette er veldig bra, så jeg opplever at brukerorganisasjonene, og også JAG Assistanse, har gitt gode tilbakemeldinger på den fortolkningen av lovverket som rundskrivet representerer, og som de også var – det er mitt inntrykk – godt involvert i utviklingen av i forkant.

 

 

Spørsmål 9

Fra Kjersti Toppe (Sp) til helse- og omsorgsministeren

I budsjettproposisjonen for 2016 varsla regjeringa at den tar sikte på å fremje ein opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering i 2016. Helse- og omsorgsdepartementet fekk i 2014 innspel frå Helsedirektoratet til ein slik opptrappingsplan, som bygde på innspel frå brukar- , fag, og interesseorganisasjonar. Vil regjeringa fremje ein slik opptrappingsplan i 2016, korleis vil satsinga bli finansiert, og korleis vil regjeringa sikre utbygging av kompetanse og kapasitet i kommunane og spesialisthelsetenesta?

 

Statsråd Bent Høie [12:03:27]: Det er riktig, som representanten Toppe sier, at regjeringen har varslet en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering, og at denne skal ha sin hovedoppmerksomhet rettet mot tilbudet i kommunene.

Det har vært viktig for regjeringen å se denne opptrappingsplanen i sammenheng med andre pågående prosesser på dette feltet. I Meld. St. 26 for 2014–2015, Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, er utfordringene innen habilitering og rehabilitering utførlig omtalt i et eget kapittel.

Regjeringen har også i denne meldingen varslet at vi vil lovfeste kompetansekrav i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, noe Stortinget har gitt sin tilslutning til. Departementet tar sikte på å følge opp forslaget om lovendringer som er nevnt i meldingen, og Stortingets behandling av denne. Det skjer i form av et høringsnotat før sommeren 2016.

Helsedirektoratet kom i fjor høst med en Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator. Veilederen er et nyttig redskap for kommunene og spesialisthelsetjenesten i hvordan habilitering og rehabilitering kan organiseres, og den viser betydningen av å ha et rehabiliteringsansvarlig tyngdepunkt i tjenestene.

For å sette kommunene i stand til å gi innbyggerne et faglig godt tverrfaglig rehabiliteringstilbud, vil regjeringen legge fram en opptrappingsplan i løpet av 2016. Detaljene om hvordan satsingen vil bli finansiert, og hvilke tiltak som vil inngå i planen, vil følgelig regjeringen komme tilbake til når planen blir lagt fram for Stortinget.

Kjersti Toppe (Sp) [12:05:03]: Eg takkar for svaret. Det var usikkerheit med omsyn til om planen ville koma i 2016 eller ikkje, men no slår statsråden fast at opptrappingsplanen vil verta fremma for Stortinget i løpet av 2016, og det er veldig bra.

Det er òg usikkerheit med omsyn til finansiering. Eg høyrde at statsråden ikkje ville gå inn på det, men eg kunne tenkt meg å spørja ein gong til om det. Det er spørsmål iallfall frå organisasjonane om dette kjem som øyremerkte midlar, om det kjem på same måten som for Opptrappingsplanen for rusfeltet, med nokre særskilde øyremerkte satsingar og elles som ei anna satsing. Det er iallfall stor meksemd rundt dette at det må følgja pengar med ei slik satsing, så eg vil gjerne spørja på nytt om statsråden kan seia noko meir om korleis ein har tenkt seg at finansieringa av opptrappinga av rehabilitering og habilitering skal skje.

Statsråd Bent Høie [12:06:10]: Det er sånn at vi tar sikte på å legge fram en opptrappingsplan for rehabilitering og habilitering. Når det gjelder innholdet i den og finansiering av denne, vil det selvfølgelig bli presentert i planen, og som representanten vet, er det den type spørsmål som en statsråd ikke kan svare på før planen legges fram.

Kjersti Toppe (Sp) [12:06:31]: Eg har eit anna spørsmål då. Regjeringa har i oppgåvemeldinga føreslått at større kommunar kan få eit større ansvar for rehabiliteringstenestene som i dag vert varetatt av spesialisthelsetenesta. I dag veit vi, ifølgje innspel frå Helsedirektoratet, at kommunane gradvis har fått eit større ansvar for habiliterings- og rehabiliteringsfeltet, men at personar har vorte skrive raskare ut frå nettopp spesialisthelsetenesta, og i mange kommunar er ikkje tilbodet bygt opp tilsvarande for å dekkja opp den auka etterspurnaden. Vi veit òg at det i spesialisthelsetenesta er eit mangelfullt tilbod for iallfall ein del grupper. Er det ein god idé å overføra meir ansvar?

Statsråd Bent Høie [12:07:36]: Kommunene har ulike måter å sørge for å ha ansvaret sitt for dette området på, og det er også mye som tyder på at det er ulikheter i kommunenes kapasitet og kompetanse på dette området. Jeg er ikke i tvil om at større kommuner vil kunne ta på seg et større ansvar for rehabilitering og habilitering og også ha mulighet til å gi et bedre tilbud til innbyggerne hvis dette tilbudet gis i spesialisthelsetjenesten, nettopp fordi habilitering og rehabilitering for mange pasientgrupper handler om å få hjelp til mestring i hverdagen, og dette er tilbud og ansvar som kommunene, hvis de har store nok fagmiljøer, er godt egnet til å ha. Det er ikke aktuelt å overføre ansvaret for rehabilitering som sådan til kommunene. Det vil også fortsatt være et ansvar for spesialisthelsetjenesten å ha et tilbud innen rehabilitering og habilitering. Hvordan dette skal fordeles, vil vi komme tilbake til i et eget høringsnotat før sommeren.

 

 

Spørsmål 13

Fra Lise Christoffersen (A) til innvandrings- og integreringsministeren

Statsråden avviste i januar at Norge burde ta imot en større andel flyktninger med funksjonsnedsettelser, til tross for at disse er blant de mest utsatte i krigs- og konfliktområder og har et særlig krav på beskyttelse etter FN-konvensjonen. Hun sa samtidig at vi må bli bedre til å bosette de få som kommer hit. De blir ofte værende i mottak lenge, fordi kommunene vegrer seg for å ta dem imot. Hva har statsråden tenkt å gjøre for å bedre denne situasjonen, som er lite verdig, både for samfunnet og for den enkelte?

 

Statsråd Sylvi Listhaug [12:33:04]: Jeg synes det er flott at representanten Christoffersen har et stort engasjement for flyktninger med funksjonsnedsettelser. Overføringsflyktninger som Norge tar imot gjennom UNHCR, vil være de mest utsatte, og mange vil ha funksjonsnedsettelser.

Som jeg tidligere har opplyst om, økte Norge antallet medisinske plasser to ganger i 2015, og nivået nå i 2016 er 60 plasser. Kommunene gjør en god jobb når det gjelder å legge til rette tilbud for flyktninger som trenger ekstra oppfølging. De mottar også særskilt kompensasjon for dette. Det er frivillig for kommunene å bosette flyktninger, og jeg ønsker at det fortsatt skal være slik. Å forvente at kommunene kan bosette flere flyktninger med behov for særskilt oppfølging vil være urimelig på nåværende tidspunkt.

I 2015 kom det rundt 2 380 overføringsflyktninger til Norge. Flere enn tidligere har helseutfordringer. Dagens uttakskriterier er ikke et hinder for dette. En gruppe på om lag 1 000 personer ankommet de siste fem årene utløste tilskudd ved bosetting av personer med alvorlig kjente funksjonshemninger og/eller atferdsvansker. Dette omfatter både bosatte overføringsflyktninger og bosatte fra mottak. Ventetiden for disse personene samsvarer i hovedsak med ventetiden for øvrige bosatte flyktninger.

Det er for tiden om lag 24 bosettingsklare flyktninger som er kommet som asylsøkere, og som har tilrettelagte tilbud i mottak. De har spesielle behov fordi de har fysiske eller psykiske lidelser, atferdsproblemer eller kroniske lidelser. Denne gruppen personer vegrer kommunene seg for å bosette. Det blir begrunnet med at disse personene medfører store kostnader og ressurser.

Jeg er innstilt på at Norge skal ha en bærekraftig politikk når det gjelder mottak av overføringsflyktninger, og ta imot dem som trenger det mest. Regjeringen har en god dialog med kommunesektoren når det gjelder bosetting også av dem med funksjonsnedsettelser. Det arbeidet som IMDi gjør i den forbindelse, er veldig viktig, og også at de selvfølgelig følger opp dette på en god måte.

Lise Christoffersen (A) [12:35:19]: Hvis jeg tolker statsråden rett, oppfatter jeg det sånn at statsråden for så vidt er fornøyd med det som gjøres nå, og at vi ikke kan forlange at det gjøres mer. Men i bosettingsavtalen med KS har altså departementet forpliktet seg til å kartlegge bosettingsklare flyktninger, herunder dem med spesielle behov. I Handikapnytt 1/16 sier UDI at de mangler oversikt over bosettingsklare flyktninger med sånne behov fordi få asylsøkere snakker om funksjonsnedsettelse. Så da kan det jo hende at det er flere enn de 24 som statsråden nå referer til, som vil ha sånne behov.

Statsråd Horne sa her tidligere i dag at hun er opptatt av at alle departementer har et godt kunnskapsgrunnlag for sin politikk. Når UDI sier at veldig få asylsøkere snakker om funksjonsnedsettelse, vil da statsråden ta initiativ til å sørge for at noen flere blir spurt?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:36:21]: Det er jo slik at man foretar intervjuer av de personene som skal ha tilhold i Norge, som da får sine søknader behandlet. Da er det naturlig at disse opplysningene kan komme fram der samt selvfølgelig når IMDi skal videreformidle disse personene ut til kommunene. Det er selvfølgelig vesentlig at kommunene da har oversikt over dette. Det å kartlegge dette er selvfølgelig viktig, og det er et arbeid som vi helt sikkert kan bli bedre på. Men det er noe som vi da må fortsette med.

Jeg synes for så vidt at kommunene gjør en god jobb med dette. De får jo ekstra tilskudd dersom det er personer som krever mye av både økonomiske kostnader og ikke minst andre ressurser. For det er ikke alltid bare kostnader som er utfordringen, det kan også være det at man må ha personell og en del ressurser utover det, som er krevende.

Lise Christoffersen (A) [12:37:27]: Statsråden sa i sitt første svar at også flyktninger med nedsatt funksjonsevne bosettes innenfor samme ramma som andre flyktninger, men vi veit jo at det som er målet, nemlig å bosette barnefamilier innen tre måneder, det klarer vi ikke i dag. I samme Handikapnytt som jeg refererte til, fortelles det om en syrisk familie med en sterkt pleietrengende sønn – far er økonom, mor er farmasøyt. De ønsker å jobbe og bidra. Men 220 kommuner sa nei, og de ble på mottaket i ett år, helt til Farsund kommune sa ja. Og de er altså ikke de eneste. I den typen saker er det åpenbart at her blir ikke minus og minus til pluss, som vi lærte på skolen, men her blir minus og minus til dobbelt minus – minst.

Så jeg lurer på: Står målet om bosetting av barnefamilier innen tre måneder fast? Gjelder det alle barn uansett? Og hvis ja, hvorfor lykkes vi da ikke med å nå det målet?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:38:34]: Det har jo vært en krevende tid for utlendingsmyndighetene nå, og vi skal gjøre det vi kan for å bosette personer raskt. Så vet vi at når det gjelder de små kommunene, kan det være veldig krevende å bosette dem som krever mye ressurser – ikke bare på grunn av det økonomiske, men også fordi man må ha en del personell, som kanskje ikke er like lett å få tak i overalt i landet. Derfor er det viktig å tilrettelegge for at de kommunene som ønsker det og har muligheten til det, faktisk kan ta imot disse.

Vi kommer til å jobbe for at disse personene skal bosettes. IMDi fokuserer på det. Det skal de fortsette med fordi det er viktig at vi greier å få disse personene ut av mottaket og bosatt i norske kommuner. Men det er like viktig å understreke at jeg er imot tvang. Derfor må dette bli på frivillig basis, og at vi jobber sammen med kommunene for å finne disse løsningene.

 

 

Spørsmål 18

Fra Per Olaf Lundteigen (Sp) til arbeids- og sosialministeren

Den rød-grønne regjeringa la fram en jobbstrategi med nye tiltak og virkemidler i statsbudsjettet for 2012. Strategien blei utvikla i nært samarbeid med partene i arbeidslivet og de funksjonshemmedes organisasjoner. I aldersgruppen 15-66 år var bare 43 prosent av de funksjonshemmede i arbeid i 2. kvartal 2015. Andelen er fallende og mer enn 30 prosentpoeng lavere enn befolkninga samlet. Hva gjør statsråden for å følge opp jobbstrategien, og når skal det legges fram resultater og evaluering av virkemidlene?

 

Statsråd Anniken Hauglie [13:08:57]: Funksjonshemmedes yrkesdeltakelse har vært på omtrent samme nivå de siste 13–14 årene. Eventuelle variasjoner i den refererte undersøkelsen er stort sett innenfor feilmarginene for utvalgsusikkerhet. Det er derfor vanskelig å fastslå at det har vært en nedadgående trend. Lavkonjunkturer viser seg ofte å være særlig krevende for utsatte grupper. De konkurrerer om arbeidsplasser med et økende antall ledige.

Et av regjeringens viktigste mål er at flest mulig skal få mulighet til å bruke sine ressurser i arbeidslivet. I regjeringens politiske plattform står det at vi vil legge bedre til rette for funksjonshemmede i arbeidslivet. Regjeringen har derfor videreført og styrket innsatsen i Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Jeg følger gjennomføringen løpende gjennom rapportering fra Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Implementeringen av Jobbstrategien ble evaluert i 2013. Dette er også omtalt i statsbudsjettet for 2015. Fra 1. januar 2015 ble målgruppen for Jobbstrategien utvidet til alle mottakere av arbeidsavklaringspenger under 30 år. Flere av virkemidlene som støtter opp om strategien er styrket og forbedret.

Regjeringen vektlegger at utviklingen av arbeidsmarkedspolitikken skal være kunnskapsbasert. Regjeringen la i 2014 fram Prop. 39 L for 2014–2015 for Stortinget med forslag til videreutvikling av virkemidler som også inngår i Jobbstrategien. På bakgrunn av ulike evalueringer ble det bl.a. foreslått å øke bruken av lønnstilskudd. I tillegg ble det gitt utvidet adgang til midlertidig ansettelse. Samtidig ble tilretteleggingsgarantien erstattet med en ny tilretteleggings- og oppfølgingsavtale fra 1. januar 2016. Den skal gi større trygghet og forutsigbarhet for arbeidssøker og arbeidsgiver. Bevilgningen til ordningen med funksjonsassistanse i arbeidslivet er styrket. Antall brukere har økt til 202 deltakere per januar 2016. Dette er ordninger som vil bedre sjansen til å komme i arbeid for Jobbstrategiens målgruppe.

Regjeringen tar sikte på, som representanten helt sikkert vet, å legge fram en melding om Nav våren 2016 – om ikke så lenge – der forslagene fra ekspertgruppen som har gjennomgått arbeids- og velferdsforvaltningen vil bli vurdert.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:11:29]: Jeg er litt foruroliget over den tilfredshet som statsråden gir i svaret sitt og hele måten det svares på. Det er blant de funksjonshemmede som ikke var i arbeid i andre kvartal 2015 om lag 27 pst. som ønsker å komme i arbeid. Vi vet at når de funksjonshemmede kommer i arbeid, så om lag halveres antallet som trenger stønad. Vi vet at hele yrkesdeltakelsen er grunnmuren i vårt velferdssamfunn. Vi vet at yrkesdeltakelsen går ned som følge av lavere yrkesdeltakelse blant flyktninger og arbeidsinnvandrere. Det er meget alvorlig det som skjer i det norske samfunnet. Vi vet at de funksjonshemmede er blant de svakeste i arbeidslivet. Vil det ikke da være naturlig å dramatisk øke ordningen med tidsubestemt lønnstilskudd for å gi mulighet til disse menneskene vi her snakker om?

Statsråd Anniken Hauglie [13:12:40]: Jeg vil avvise noen antydninger om at regjeringen tar lett på dette. Det gjør vi overhode ikke, og det skal vi heller ikke gjøre. Dette er et særdeles viktig arbeid. Jeg tror også det er tverrpolitisk enighet om at dette arbeidet er viktig.

Som jeg nevnte i mitt hovedsvar, har denne regjeringen iverksatt en rekke tiltak for å bedre de funksjonshemmedes situasjon på arbeidsmarkedet og for å redusere arbeidsgiveres terskel for å ansette: Jobbstrategien er styrket, lønnstilskudd har økt, det er åpnet opp for å ansette midlertidig for å senke terskelen inn, og vi har økt bevilgningen til funksjonsassistanse i arbeidslivet. IA-avtalen er nylig reforhandlet, hvor delmål nr. 2 handler om funksjonshemmedes adgang til arbeidslivet. Vi har nå invitert partene i arbeidslivet til en idédugnad om hvordan vi kan sørge for flere arbeidsplasser til bl.a. flyktningene som nå kommer, som representanten Lundteigen var innom. Først og fremst er det viktig nå at arbeidsgiverne åpner dørene inn, og vi skal selvfølgelig hjelpe til med å ansette.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:13:51]: Statsråden avviser at en tar lett på det, men en ønsker ikke å svare på om en skal legge fram en evaluering av hvordan det som er spesifikt knyttet til de funksjonshemmedes situasjon, fungerer.

Det er mange fine formuleringer. Siden jeg er medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen, er jeg lei av fine formuleringer. Jeg håper det er et diplomatisk uttrykk. Jeg er lei av fine formuleringer, og jeg er opptatt av at vi skal se hvordan ting fungerer i praksis. Og jeg er veldig overrasket over at ikke statsråden vil samarbeide nært med de ideelle organisasjonene, altså de funksjonshemmedes organisasjoner, på dette området. I alle sammenhenger snakkes det om at de funksjonshemmedes organisasjoner er en ressurs, og det er helt sant, men da må den øverste myndigheten, nemlig statsråden i dette tilfellet, trekke det med seg. Hvis statsråden snarest trekker de funksjonshemmedes organisasjoner med seg, får fram hva som er situasjonen og diskuterer nødvendige nye virkemidler?

Statsråd Anniken Hauglie [13:14:54]: Her var det flere elementer i dette spørsmålet. Når det gjelder samarbeid, er det mye samarbeid med de funksjonshemmedes organisasjoner, formelt også. Det skal det også være. Til evaluering vil jeg igjen si at Jobbstrategien ble evaluert av SINTEF i løpet av 2013. Den er også offentlig. Evalueringen handlet om iverksettingen av Jobbstrategien, og den ble publisert også i 2014. Så det foretas en rekke evalueringer som er offentlig kjent og som er omtalt i regjeringens dokumenter. Jeg er helt enig med representanten Lundteigen i at politikken skal være kunnskapsbasert. Det viktigste er at vi iverksetter tiltak som virker. Det må være det viktigste av alt.

 

 

Spørsmål 19

Fra Dag Terje Andersen (A) til arbeids- og sosialministeren

Etter Arbeiderpartiets vurdering er VTA et arbeidsmarkedstiltak og bør således ikke overføres til kommunene, men forvaltes sammen med øvrige arbeidsmarkedstiltak. Er statsråden enig i at VTA er et arbeidsmarkedstiltak?

 

Statsråd Anniken Hauglie [13:16:08]: Tiltaket «Varig tilrettelagt arbeid» er en viktig del av den samlede arbeidsmarkedspolitikken og er regulert gjennom forskrift om arbeidsmarkedstiltak. I den forstand er VTA et arbeidsmarkedstiltak.

Som hovedregel har arbeidsmarkedstiltakene som mål å bringe deltakerne tilbake til det ordinære arbeidslivet og ut av trygdesystemet. Dette er tiltak av midlertidig karakter.

Varig tilrettelagt arbeid skiller seg ut på flere måter. Målgruppen er personer som mottar eller i nær framtid ventes å få innvilget uføretrygd. Andre arbeidsmarkedstiltak skal være vurdert og funnet å være uaktuelle. Tiltaket har ingen tidsavgrensning.

VTA skal bidra til størst mulig normalisering og integrering for utviklingshemmede og andre brukere av tiltaket. Rammene rundt tiltaket må legges slik at de gir forutsetninger for et best mulig tilbud til deltakerne. Hensynet til brukerne er viktigere enn hvor ansvaret ligger. For meg er det et pragmatisk spørsmål om det er stat eller kommune som skal ha ansvaret for VTA. At staten har ansvaret for andre arbeidsmarkedstiltak, er ikke i seg selv et avgjørende argument for at hovedansvaret for VTA nødvendigvis må ligge i den statlige delen av Nav.

Det er allerede slik at kommunene eier tiltaksarrangørene og har et betydelig delansvar for gjennomføringen og for finansieringen av VTA. Jeg mener det finnes gode argumenter for en overføring til kommunene og også argument for at staten fortsatt skal ha hovedansvaret.

Min vurdering er at det er for tidlig å konkludere på dette nå. Som jeg nevnte i et tidligere svar her i dag, har jeg bedt mitt departement om å starte nå planleggingen av et forsøk der noen kommuner får økt ansvar for VTA, og gjennom forsøket skal vi samle erfaringer som kan bidra til et godt grunnlag for hvor ansvaret bør ligge i framtiden.

Dag Terje Andersen (A) [13:18:09]: Noe av det som har gledet meg mest når jeg har reist rundt i dette landet og besøkt forskjellige bedrifter, er å komme til bedrifter med stort innslag av – eller bare – folk som jobber på varig tilrettelagt arbeid. Det er en yrkesstolthet, det er en forpliktelse til å møte opp på jobb, det er et sykefravær som annet næringsliv kan misunne dem. Et viktig element i dette er at VTA blir betraktet som et arbeidsmarkedstiltak.

Jeg er litt skremt over at statsråden tydeligvis ikke skjønner hvor viktig det er for dem som går på varig tilrettelagt arbeid, at det er et arbeidsmarkedstiltak, og ikke et sosialpolitisk aktivitetstiltak. Det tror jeg at statsråden hadde fått greie på, hvis hun, i motsetning til det hun har sagt i tidligere svar, hadde vært villig til å høre på de organisasjonene som representerer dem som bruker varig tilrettelagt arbeid. Så jeg ber statsråden om å stå på at dette er et arbeidsmarkedstiltak, og at det fortsatt skal være et arbeidsmarkedstiltak.

Statsråd Anniken Hauglie [13:19:16]: Jeg har også hatt gleden av å besøke mange av de bedriftene som vi her snakker om, som eier. Oslo kommune er hel- eller deleier i ti kommunale aksjeselskaper og i et kommunalt foretak. Jeg hadde gleden av å besøke alle, og jeg er helt enig med representanten Andersen i at der er det både arbeidsglede og sykefraværstall som vi andre kan misunne dem.

I forsøkene som vi nå legger opp til, og som vi vil sende ut på høring, vil vi ha arbeid og aktivitet i fokus. Det er viktige rammer for de forsøkene vi ønsker å gjennomføre. Det er også viktig å se om man gjennom disse forsøkene kan klare å få til bedre kommunale tjenester for tilgrensede tilbud.

Jeg mener, som jeg sa i mitt første svar, at det viktigste nå er å sørge for at vi får et godt tilbud til brukerne. Om det skal tilligge stat eller kommune, mener jeg ikke er et avgjørende spørsmål. Det avgjørende er: Hvor er det behovet ligger? Hvilket tilbud har man for å klare å tilby best mulig tjenester? Nå sender vi ut et forslag på høring, og så vil man ha vanlige prosesser etter det.

Dag Terje Andersen (A) [13:20:25]: Statsråden har både i nåværende svar og i tidligere svar knyttet til samme tema i dag sagt at beslutningen om at det skal være forsøksordninger, er tatt, og så skal det sendes ut på høring. Med respekt å melde – det er ikke å gi de funksjonshemmedes organisasjoner innflytelse. Hvis disse organisasjonene skal ha innflytelse, betyr det faktisk at en har en samtale, en dialog, der en har anledning til å være med og utforme de forslag som senere skal sendes ut på høring. Dette er ikke å ta disse organisasjonene på alvor. Hvis statsråden er interessert i hva de berørte mener, vet vi to ting: De har gått kraftig imot at kommunene skal overta deler av noe som også i framtida burde være et arbeidsmarkedstiltak. I tillegg har kommunene gått kraftig imot fordi de ser at dette skal konkurrere med andre kommunale bevilgningsposter.

Da blir det siste spørsmålet mitt: Når det bare skal høres, og ikke være involvering, vil statsråden bry seg om entydige signaler som kommer inn, før hun konkluderer med at det skal gjennomføres sånne prøveordninger – og legge bort dette forslaget?

Statsråd Anniken Hauglie [13:21:39]: Jeg må si jeg er litt overrasket over mistilliten til kommunenes evne til å ivareta dette ansvaret. Jeg er også litt overrasket over redselen for å prøve ut modeller for hvordan man kan gjøre dette på en bedre måte. Jeg er helt overbevist om at kommunene vil være i stand til å gjøre dette, og jeg er også sikker på at tilbudet kommer til å være bra.

Det vi nå sier, er at vi ønsker å prøve det ut i noen kommuner først, det er det vi ønsker å gjøre. Innholdet i forsøket må vi komme tilbake til, vi er ikke kommet dit i prosessen. Det første vi gjorde, var å si at vi skal ha forsøk, og så må vi komme tilbake til hvordan høringsnotatet skal utformes. Jeg er naturligvis opptatt av at det skal være god dialog med brukerorganisasjonene.

 

 

Spørsmål 20

Fra Hege Haukeland Liadal (A) til kulturministeren

Barn og unge med funksjonsnedsettelser deltar i mindre grad enn andre barn i organisert fritids- og idrettsaktiviteter, og jo eldre de blir, jo mindre deltar de. Hvordan bidrar regjeringen til at barn og ungdom med nedsatt funksjonsevne deltar og inkluderes på idrett-, kultur- og fritidsarenaer?

 

Statsråd Anniken Hauglie [13:23:19]: Frivillige organisasjoner innen kultur, idrett og kunst står for de viktigste fritidsaktivitetene for barn og unge. Deltakelse i frivilligheten åpner for opplevelser, mestring, vennskap og tilhørighet. Barn og ungdom med nedsatt funksjonsevne deltar mindre i sosiale aktiviteter enn sine jevnaldrende. Regjeringen er opptatt av at alle barn og unge får gode muligheter til deltakelse, opplevelser og aktiviteter i frivilligheten og i idretten.

Det overordnede målet for idrettspolitikken er idrett og fysisk aktivitet for alle. Det offentlige skal bidra med rammebetingelser som gjør at idretten kan lykkes i sitt arbeid med å gi personer med nedsatt funksjonsevne et godt aktivitetstilbud. Det er et mål for norsk idrett å gi funksjonsfriske og personer med nedsatt funksjonsevne et likeverdig aktivitetstilbud og idrettslige utviklingsmuligheter på alle nivåer. Det gjenstår fremdeles mye arbeid før dette målet er nådd.

I tilskuddet til Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité for 2015 styrket derfor regjeringen satsingen på idrett for personer med nedsatt funksjonsevne med 20 mill. kr. For 2016 ble satsingen styrket med ytterligere 4 mill. kr.

Også gjennom anleggspolitikken ønsker vi å legge til rette for idrett for personer med nedsatt funksjonsevne. I Kulturdepartementets bestemmelser om tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet inngår det krav til universell utforming. Et idrettsanlegg skal kunne brukes av alle, inkludert utøvere, publikum, trenere og personer i andre roller, som f.eks. speaker eller banepersonell. Alle skal ha adgang til alle aktivitetsflater, klubblokaler, møterom og publikums- og serviceområder.

Også mange bibliotek og museer har arbeidet målrettet med universell utforming gjennom mange år.

Den norske kirke har i sin plan for trosopplæring gjort tydelig kirkens ansvar for å legge til rette for barn og ungdoms likeverdige deltakelse i trosopplæring uavhengig av funksjonsevne. Alle barn og unge, uavhengig av funksjonsevne og behov for bistand, har en selvsagt rett til å delta i kirkens trosopplæring.

Frivillig aktivitet er viktig for barn og unge. Midler fra herreløs arv tilfaller frivillige organisasjoner som arbeider for barn og unge, og regjeringen ønsker å prioritere arbeid for barn og unge med nedsatt funksjonsevne i denne ordningen.

Hege Haukeland Liadal (A) [13:26:01]: Jeg takker for svaret.

Det er fristende å stille statsråden oppfølgingsspørsmål om den utstyrsordningen – som er en bra ordning – som går på tilrettelagt utstyr for barn og ungdom innenfor idrettsaktivitet. Er regjeringen og statsråden kjent med hvordan ordningen fungerer, og om pengene blir brukt opp?

Statsråd Anniken Hauglie [13:26:29]: Når det gjelder spørsmål om effekten av de ulike ordningene, sitter ikke jeg med detaljkunnskap om det, så jeg tror nok at det ville være bedre om man stiller et skriftlig spørsmål til kulturministeren for å få en mer presis redegjørelse om effekten av tilskuddsordningen.

Hege Haukeland Liadal [13:26:46]: Det er bra, og jeg ønsker å komme tilbake til nettopp det.

Men barrierer mot deltakelse kan også være manglende fysisk tilgjengelighet, manglende økonomiske eller menneskelige ressurser, transport, eller kanskje, som i det siste eksemplet med utstyrsordning, mulig mangel på informasjon om de ordninger som finnes.

Barrierer kan også være sosiale, som undervurdering av mestringsevne og kompetanse og fordommer fra omgivelser, og ca. halvparten av norske kommuner har i dag ikke ledsagerordning, som nettopp går på å fremme aktivitet for barn og ungdom. Hva vil regjeringen gjøre for å motivere flere kommuner til å ha ledsagerordning eller andre typer ordninger som fremmer aktivitet for barn og ungdom med nedsatt funksjonsevne?

Statsråd Anniken Hauglie [13:27:46]: Det er ingen tvil om at det er mange barrierer for deltakelse i samfunnet i dag, både økonomiske og sosiale, men også det som går på tilrettelegging.

Jeg er glad for at representanten trekker inn kommunene, for det er ingen tvil om at kommunene har et særskilt stort ansvar når det gjelder å tilrettelegge, ikke bare for fysisk aktivitet i idretten, men også gjennom aktivitet i skolegården og i kultur- og fritidslivet i det hele tatt.

Regjeringen har en årlig politisk rundebordskonferanse med paraplyorganisasjonene til de funksjonshemmedes organisasjoner. I år skal den riktignok være om arbeid, men det er jo naturlig at man tar opp i dialogen med KS hvordan kommunene kan bli bedre tilretteleggere for barn og unges deltakelse i aktiviteter lokalt.