Da hund møtte henne
Jeg ble bedt om å skrive EN historie som skilte seg ut. ETT menneske som jeg aldri har glemt i alle de årene jeg har jobbet med førerhunder. NEI, tenkte jeg. Det er en umulig oppgave. Det lar seg slett ikke gjøre!
For jeg har sett så mange rørende, elskelige og inderlige møter mellom synshemmede og deres førerhunder. Jeg har sett så mange mennesker som har gått fra å være stillesittende og lavmælte, til høyreiste, stolte og smilende – på grunn av førerhundene som mennesker som støtter oss så hjertelig har vært med å heie på.
Jeg har ikke EN historie
Jeg har mange. Mange historier som alle i bunn og grunn har livets rett på grunn av giverne våre. Og jeg, jeg har vært så heldig å kunne jobbe med dette i over tretti år. På grunn av mennesker som støtter oss.
Og du kan sikkert forestille deg hvor givende det er å så se hvordan denne relasjonen mellom førerhund og bruker slår ut i full blomst. Å se hva en førerhund kan gjøre med et menneskeliv. Hvordan den kan snu en mørk og ensom tilværelse til noe lyst, vakkert og gledelig. Og tenk på alle de med synshemninger som bare venter. Venter på at det snart er deres tur.
Jeg skulle ønske jeg kunne ta deg med på jobb hver dag i et år
Da kunne du virkelig sett hvor viktig giverne våre er for mennesker med synshemninger. Siden det er litt vanskelig, skal jeg heller forøke å «vise» deg hvor mye man hjelper når man gir, gjennom å fortelle deg EN historie. En av de mange.
Da hund møtte henne
Jeg kom nemlig på en eldre dame jeg møtte for mange år siden, og hennes møte med sin første førerhund. Hun var et så skjønt vesen. Så omtenksom og go` og beskjeden. Umulig å ikke bli glad i. Mannen hennes var død, barna hadde flyttet ut og synet var borte. Hun ble sittende alene hjemme. Isolert og uten mulighet til å komme seg ut på egenhånd. Jeg kan fremdeles høre lyden av de korte, prøvende skrittene hennes, som om jeg kunne høre hennes engstelse for å falle.
Hunden som var ment til denne damen, var en selvstendig herremann. Han knyttet seg ikke lett, var vanskelig å komme under pelsen på og hadde stor utforskertrang. Du kan sikkert se det for deg. Hun: Mild, varm og tilbaketrukket. Han: Reservert, fri og klar for eventyr. Han, som fór ut i verden med selvsikker selvfølgelighet og hun, som søkte tilbake til den med korte, forsiktige skritt. Til tross for deres ulikheter, så var det dem fra første stund. Litt sånn: Du og jeg, mutter’n! Du og jeg!
Det var nydelig å se dem arbeide sammen
Hvordan han fulgte hennes varsomme skritt, hvordan de to været hverandre, tok hensyn, tilpasset seg. Hvordan de sammen fant en rytme, en passende skrittlengde. Helt til tilliten var optimal dem imellom. Det som begynte med en prøvende vals ble til en utsøkt tango. De var en vakker enhet. Så dedikerte og så veldig, veldig glade i hverandre.
Han tok henne med ut i verden igjen og hun plasserte ham innerst i hjertet sitt
Etter hvert mistet hun også hørselen. Hun så ikke. Hun hørte lite, men det gikk fint, for hun hadde ham, verdens beste venn og førerhund. Et vennskap som aldri hadde funnet sted hadde det ikke vært for våre givere.
Endringen
Den er gjennomgående, vet du: Den fysiske endringen som skjer med en synshemmet som får førerhund. Måten de reiser seg igjen, retter seg opp i ryggen, løfter blikket og ser fremover. Stolte. Optimistiske. For det er en bragd å få det til. Det krever hardt arbeid fra dem begge.
Det skal mye til for å ha så stor tillit at en klarer å legge livet sitt i førerhundens labber. Å klare og slippe taket, og stole ett hundre prosent på at denne tassen på fire bein skal føre deg trygt over en trafikkert vei. Det er en stor og helt nødvendig tillit, og det er vidunderlig når jeg ser at: JA. De to der, de har fått det til. Sammen.»
Jeg har sett mye rørende
Folk som gråter når de får førerhund for første gang. Folk som gråter når førerhunden de har hatt så lenge og er blitt så inderlig glad i, går av med pensjon. De samme som gråter når en ny førerhund erobrer hjertet deres. Folk hvis liv endrer seg så radikalt at jeg nesten ikke kjenner dem igjen. Da er det ikke fritt for at det har kommet noen tårer i min øyekrok også - fordi det er så magisk med disse relasjonene, med den nyervervede friheten og de friske, smilende ansiktene.
Vi setter så uendelig stor pris på gavene vi mottar. La synshemmede som trenger det kjenne på gleden ved å ha en førerhund – den absolutt beste gave du kan gi.
Med vennlig hilsen
Unni Evensen
førerhundkoordinator