Refnæs-senteret på besøk hos Norges Blindeforbund Sør-Trøndelag

Lørdag 23 september ble det avholdt et svært spennende og interessant heldagsmøte i Blindeforbundet i Sør-Trøndelag sine lokaler i Trondheim. Dessverre så kolliderte dette møtet med Blindeforbundets landsmøte, noe som førte til at en del interesserte var forhindret fra å komme til fordel for landsmøtet.

Tilstede på møtet var representanter for barne, ungdoms-og familieutvalget i Sør-Trøndelag, Foreldreutvalget ved Frida Maria Natland og Arild Røland, samt to representanter fra Refsnæs-senteret som er en skole for blinde og svaksynte i Danmark. Refsnæs kan sammenlignes litt med vårt Statped. og den gamle internatskolen på Huseby kompetansesenter

Refsnæs har et skoletilbud fra 0. - 10. klasse, og synshemmede elever får plass på skolen etter søknad fra sin hjemkommune. De har også et svært interessant tilbud som heter "Efterskolen", og dette var en av årsakene til at de var invitert til Trondheim.

I løpet av dagen fikk vi høre litt om arbeidet for tilrettelegging og utdanning av synshemmede barn og unge i Danmark og Norge siden år 1900 og fram til i dag. Dagens situasjon når det gjelder det statlige pedagogiske tjenestetilbudet til synshemmede elever i våre to land var også et tema. I øyeblikket må vi nok erkjenne at danskene har et noe mer solid tilbud enn vi har i Norge. Blant annet så får synshemmede elever i Danmark tilrettelagt skolemateriell ferdigprodusert til skolestart nesten uten unntak.

Likevel finnes det mørke skyer over skoletilbudet også i Danmark. De opplever at økonomer og effektivitetsanalytikere fra Socialstyrelsen (tilnærmet NAV i Norge) overvåker skoletilbudet, og at pedagogisk fagkompetanse blir tillagt noe mindre betydning.

Efterskolen

Dette er et tilbud til synshemmede elever i 8. - 10. klasse som i utgangspunktet går i ordinær skole, men som holder på å falle ut enten faglig eller sosialt. Sosial mistrivsel har ofte en direkte innvirkning på læreevne eller lærelyst, og dette har danskene og Refsnæs tatt på alvor. Tilbudet er rettet mot ungdom i alderen 14 - 18 år som jo ofte kan være en litt vanskelig tid i utgangspunktet. Synshemmede elever kan få innvilget et år på "Efterskolen" i enten 8., 9., eller 10. klasse, eller man kan få være der i en lengre periode innenfor aldersgrensene. Elevene følger samme undervisningsplan som i den ordinære skolen, noe som betyr at de kan komme tilbake til sin gamle klasse når oppholdet på Refsnæs er over.

På Efterskolen er det maks 12 elever på hvert klassetrinn, og det er så absolutt ikke noen oppholdsplass for sløvinger. Det forventes vanlig folkeskikk, og elevene må bidra i normale, dagligdagse gjøremål som forventes ute i det øvrige samfunnet. Dette bidrar til at elevene får sosial kompetanse, og dermed er mer på linje med sine jevnaldrende når de kommer tilbake til sine vante omgivelser. De må også pent følge ordinær studieplan, men da selvsagt med nødvendig tilrettelegging. Det gis ikke fritak fra skolefag, og elevene forlater Refsnæs med relativt gode karakterer.

Siden elevene bor i et internatmiljø kan de ved hjelp av sine medelever og de ansatte på Refsnæs sakte men sikkert uten eksterne forstyrrelser bygge opp igjen både faglig nivå og selvtillit. Få elever ønsker vel å bli stigmatisert, så "spesialskole" stempelet er tonet svært ned på "Efterskolen". Det er mer å betrakte som et folkehøyskolekonsept - noe vi også har et godt forhold til i Norge.

Refsnæs har svært gode erfaringer og resultater ut fra sin filosofi som rett og slett går ut på å ruste den enkelte elev til å møte det samfunnet vi alle nå engangs skal leve i basert på den enkeltes egne forutsetninger. Sosial økonomisk støtte til personer utenfor arbeidslivet er dårligere i Danmark enn i Norge. Refsnæs og "Efterskolens" filosofi er derfor at flest mulig skal få muligheten til å komme ut i ordinært arbeidsliv.

Når det gjelder synspedagogisk kompetanse er Danmark litt i samme situasjonen som Norge. Man nærmer seg et generasjonsskifte på Refsnæs på samme måte som i Statped., og er dermed bekymret for at det kan bli svært vanskelig å erstatte dagens fagmiljø som er bygget på lange erfaringer. Utfordringen ligger i at den nye generasjonen pedagoger ikke like lett vil få tilgang på kunnskap om synshemmede elevers behov, siden de i all hovedsak er spredt i den ordinære og integrerte skolen som igjen har mindre spesialkompetanse hva angår synshemming.

Man erkjenner at det kan være vanskelig å reversere denne utviklingen, og på møtet i Trondheim ble det derfor luftet en tanke om et skandinavisk samarbeid med tanke på synshemmede elever som trenger en ekstra dytt og motivasjon. Argumentet for å tenke Skandinavia som enhet er at våre tre land har familiære språk, og på den måten er en av utfordringene med et slikt samarbeid ryddet av veien.