Vant pris i internasjonal skrivekonkurranse

I sommer utlyste vi skrivekonkurransen Onkyo World Braille Essay Contest. Nå er resultatlisten offentliggjort: Nan Snarheim (41) fra Numedal vant prisen "Excellent Works"

Nyhetssak fra 17. desember 2019

Grafikk: En kulepenn ligger på et ark, det er også spor fra en kaffekopp på arket. I bildet står det Skrivekonkurranse.

- Norges Blindeforbund arrangerte konkurransen nasjonalt på vegne av den Europeiske blindeunionen (EBU), og vi fikk inn ett bidrag, forteller kommunikasjonsrådgiver i forbundet, Jørgen Juul.

Nan har med sitt bidrag åpenbart truffet en nerve hos juryen. Med sine treffende betraktninger gir hun stemme til et forsvar for punktskriften, og en pekefinger til de i samfunnet som mener at teknologi som "tekst til tale" og "tale til tekst" kan erstatte den "gammeldagse" punktskriften.

Overrasket prisvinner

- Jeg ble veldig overrasket da jeg fikk beskjeden om at jeg hadde vunnet en pris for teksten jeg i all hast rablet sammen en sensommerkveld, forteller Nan.
- Punktskriften er et av mine hjertebarn og jeg vet vi er mange som ville hatt en mye mer utfordrende livssituasjon uten en taktil skriftform som gir anledning til både å lese og skape tekst på en effektiv måte når en ikke kan lese visuelt. At teksten min skulle nå så langt har ikke engang vært en sommernattsdrøm, så dette er utrolig artig, avslutter hun.

Her finner du resultatlisten til konkurransen og vinnerbidragene (på engelsk) finner du her.

Nans originaltekst  på norsk kan du lese her:

Navn: Nan Snarheim
Kjønn: Kvinne
Alder: 41 år
Land: Norge
EBU-nasjonalt medlem: Norges blindeforbund
Antall ord på nasjonalt språk (norsk): 1089 ord

MYTEN OM DEN GAMMELDAGSE PUNKTSKRIFTEN - ET TEKNOLOGISK BLINDSPOR
Vi som kjenner godt til punktskriften vet at Louis Brailles geniale oppfinnelse vil være uerstattelig for et stort antall personer som ikke har tilstrekkelig synsfunksjon til å ha effektivt utbytte av et visuelt skriftspråk. Den teknologiske utviklingen for denne gruppen mennesker hemmes i dag av feilaktig argumentasjon der det hevdes at personer med alvorlig nedsatt eller manglende synsfunksjon «heldigvis» ikke lenger trenger å kunne lese, fordi teknologi for tekst til tale og tale til tekst nå er kommet så langt at det bare er overflødig og tungvint å lære og lese og skrive punktskrift. Det antas uten videre viten at det er både enklere og bedre å kunne høre en opplesning eller snakke inn sin egen tekst. Mindre ressursbruk til opplæring og spesialutstyr fremheves også som en viktig fordel.

Alle mennesker som kan nyttiggjøre seg av et skriftspråk må ha rett til lese- og skriveopplæring. Selv i dagens høyteknologiske samfunn gir det en grad av status å kunne lese og skrive. Gjennom slike ferdigheter uttrykkes blant annet evne til selvstendighet og livsmestring, for ikke å glemme utvidede muligheter for å tilegne seg kunnskap. Lesing og skriving er grunnleggende ferdigheter samfunnet forventer av noenlunde
velfungerende mennesker. Når synet ikke strekker til, er mulighetene for samfunnsdeltakelse allerede betydelig begrenset. Forsvinner også tilgangen til skriftspråk, kan tilværelsen bli langt vanskeligere.

Å beherske et skriftspråk er en svært viktig del av inngangsbilletten til utdanning og arbeid. Satsning på god opplæring og tilrettelegging for aktiv og funksjonell bruk av punktskrift er derfor et samfunnsøkonomisk smart tiltak. Med flere aktive lesere av punktskrift ville etterspørselen etter aktuell teknologi øke og dermed bidra til bedre forhold for utvikling. Økt tilgjengelighet, bruk og synliggjøring er et viktig skritt på veien til å heve punktskriftens status og avlive myten om et gammeldags og tungvint skriftspråk uten noen fremtid.

Å kunne lese og skrive er av stor betydning for enkeltindividets språklige bevissthet og påvirker vår evne til å kunne kontrollere hvordan vi uttrykker oss. Det er nødvendig å inneha en grunnleggende forståelse for språkets minste enheter, hvordan språket er oppbygd og hvordan samspillet mellom ordene fungerer i setninger, samt deres rolle for utvikling av innhold i en tekst. Manglende kunnskap og ferdigheter på disse områdene kan gi et dårlig resultat når datateknologi benyttes for å skape et produkt ved hjelp av tale til tekst.

Av og til trekker vi nok litt på smilebåndet av underlige formuleringer og grove feil som fullstendig kan endre tekstens mening. Slike tabber kan vi alle gjøre, men det er ikke like festlig når slike klønete tekster er det beste en evner å prestere. Sistnevnte kan lett bli en
realitet når taleteknologi er eneste hjelpemiddel for tekstskaping i kombinasjon med begrenset erfaring med skriftspråk. Analfabetisme avhjelpes ikke med talebaserte teknologi alene, da det like gjerne kan bidra til økende sosiale ulikheter i stedet for hjelp til selvhjelp. En slik praksis setter også mennesker i et svært sårbart avhengighetsforhold til teknologien.

Mange har erfart at to ører og en hjerne ikke strekker til om vi effektivt skal kunne lytte til opplest tekst samtidig som vi følger en forelesning, deltar i et gruppearbeid, eller om vi selv skal fremføre noe muntlig. Når vi leser forholder vi oss gjerne mer aktivt til teksten enn når vi får den opplest. Dette påvirker bevissthet, forståelse og dermed også vår leseopplevelse. Større grad av kontroll og oversikt over teksten gjør det også lettere å finne tilbake til stedet der en «mistet tråden». Hastigheten er gjerne noe lavere når en leser punktskrift, men mange opplever likevel å spare tid fordi detaljene i teksten forstås og huskes lettere, og behovet for repetisjoner blir mindre enn ved arbeidsteknikker som innebærer å lytte til en tekst. Også når en skal skape tekster selv er det viktig å få oversikt og kunne lese det en har skrevet, slik at redigeringen kan gjøres effektivt og nøyaktig.

Punktskrift kan framstilles med enkle redskaper, noe som gjør oss litt mindre sårbare når teknologien svikter. Skriftspråkets ulike tegn og symboler benyttes dessuten også i mange sammenhenger som ikke er relatert til teknologi, og i en hverdag uten synets hjelp blir dette om mulig enda viktigere. Punktskrift anvendes til alt fra lesing av bøker og dokumenter til prosjektarbeider, små notater, huskelister, tilrettelegging av leker og spill, merking av husholdningsartikler, medisiner, matvarer, klær, viktige dokumenter, verktøy, håndarbeid, på offentlige steder etc. Ved å kunne lese for sine barn eller barnebarn fylles oppgaven som en lesende rollemodell, og det gir en kjærkommen mulighet for felles
oppmerksomhet og samspill med barna. Listen kan gjøres lang og det viser hvor avgjørende skriftspråk er for deltakelse i dagliglivets mange ulike aktiviteter.

Gode punktskriftlesere er gjenstand for beundrende blikk og tydelig fascinasjon når de observeres lesende på toget, på kafeen eller på en benk i parken. Like fullt krever uvitenheten og alle de seiglivede mytene sin plass. Kanskje kan vi endre noen holdninger ved å bli enda flinkere til å ta med oss punktskriften ut av klasserommet, lesesalen, kontoret eller lenestolen. Det krever mot og styrke og være aktive pådrivere for økt tilgjengelighet hvor punktskrift i større utstrekning benyttes i det offentlige rom. Verden må få erfare hvilken enorm betydning det har å kunne lese og skrive, også for personer som ikke ser.

Det gjenstår mye arbeid med å synliggjøre dette fantastiske skriftspråket og spre kunnskap om at det ligger uante muligheter i Brailles oppfinnelse, bare vi lar den få lov å være med videre i den teknologiske utviklingen. Det ligger en stor utfordring i å skape forståelse for at taleteknologi kan være et fleksibelt og godt verktøy i synshemmedes hverdag, men at den ikke kan erstatte de mange funksjonene et skriftspråk innehar. De fleste forstår at det er vanskelig å skru i en skrue med hammer dersom skrutrekkeren mangler. Hvorfor er det da så vanskelig å se viktigheten av en velutstyrt verktøykasse med ulike verktøy som behøves i en hverdag som stiller krav til fleksibilitet, effektivitet og nøyaktighet?

Å kunne lese og skrive utgjør en vesentlig del av grunnlaget for mestring, aktiv samfunnsdeltakelse og akseptable levekår. I denne sammenheng er punktskriften verdifull som et skriftspråk for fremtiden, dersom den får anledning til å ta følge med utviklingen.