Som å sende kvinner tilbake til kjøkkenbenken!

Av Eva Kirkevik
Funkisaktivist , mor, førerhundbruker og og arbeidstaker
Jobber som seniorrådgiver i Web-gruppen i Ansattservice i Bergen kommune

Hvorfor har vi lykkes så pass godt med å få kvinner ut i arbeidslivet i Norge? Foreldrepermisjon, retten til barnehageplass og mulighet for å amme i arbeidstiden er noen av tiltakene som sikrer kvinner et reelt valg og en selvskreven plass i arbeidslivet. Ære være de flotte kvinnene som har stått på barrikadene for å kjempe fram dette! Jeg vet et og annet om hvordan det føles å stå på disse barrikadene og kjempe for retten til å kunne gjøre det som andre tar som største selvfølge.

Likestillingskampen er ikke over; den kjempes hver dag av funksjonshindrede. Vi blir ofte ikke hørt eller spurt, eller tatt med i vurderingen når budsjetter skal legges og kursen skal stakes ut for hvilket samfunn vi vil ha.

For oss funksjonshindrede, eller funkiser, som jeg liker å kalle oss, er brukerstyrt personlig assistanse (BPA) det viktigste virkemiddelet for å oppnå likestilling. Dette må jeg ha for at jeg skal kunne stå i jobb, være en aktiv og deltagende mor, være politisk aktiv, stelle i stand til jul og kanskje få med meg en julekonsert.

For ca. 8 år siden stod jeg ved et veiskille. Synet mitt forsvant gradvis, og tilværelsen som yrkesaktiv og småbarnsmor ble umulig å klare. Alt jeg hadde brukt mitt noen og trettiårige liv på å lære, måtte jeg finne nye metoder for å klare, og tilværelsen ble uhåndterlig.

Jeg måtte finne en løsning. Måtte jeg slutte å jobbe? Skulle jeg klamre meg til arbeidslivet og være et slakt på sofaen som ikke orket å delta i familielivet resten av dagen?

Løsningen ble BPA. Jeg fikk ikke dette uten kamp. Jeg måtte sykemelde meg en uke for å klare å skrive klage på avslaget mens jeg myste mot skjermen med den bitte lille synsresten jeg enda hadde. Men jeg vant mitt livs kamp for muligheten til å stå i jobb. Og jeg jobber enda. Jeg kan være en aktiv mamma som baker julekaker, kjøper julegaver og lager julepynt med sønnen min. Jeg tjener egne penger. Eier mitt eget hus og betaler min eiendomsskatt med glede. Alt dette kan jeg gjøre fordi jeg har brukerstyrt personlig assistent som limer sammen hverdagen min og gir meg en reel mulighet til å leve livet mitt slik jeg vil.

Skal byrådet nå ta dette fra oss? Skal vi bli redusert til passive tjenestemottagere som må tas vare på av noen i frivilligheten og aktiviseres, så vi ikke blir ensomme og enda mer stakkarslige?
- Ikke ta fra oss vårt viktigste likestillingsverktøy! Ikke send oss tilbake til kjøkkenbenken!
- Ikke kanseller oss!

Generalsekretær i Blindeforbundet, Per Inge Bjerknes mener Eva Kirkevik har et viktig innlegg i likestillingskampen.

- Dette gjelder ikke bare enkeltkommuner, men er gjenkjennelig i alle deler av landet. Vi krever at alle svaksynte og blinde som har behov for praktisk bistand i dagliglivet skal ha rett til brukerstyrt personlig assistanse, og at retten blir oppfylt, slik at vi kan leve aktive og selvstendige liv.