Stortinget, skal dere feire meg i dag for så å vrake meg i morgen?

8. og 9. mars 2021 vil jeg utnevne til todagersdikotomien, altså to dager som kan komme til å stå i sterk kontrast til hverandre. I dag 8. mars feirer vi kvinners rett til frihet og likestilling, i morgen 9. mars skal noen få, men privilegerte mennesker avgjøre min viktigste likestillingskamp.

Nyhetssak fra 08. mars 2021

Bilde av Eva Elida Singsaas Skråmestø
Med CRPD inkorporert i norsk lov hadde vi hatt både et politisk og juridisk verktøy i kampen for tilgjengelighet og likestilling, sier Eva Elida Singsaas Skråmestø

Skrevet av Eva Elida Singsaas Skråmestø, medlem i Nordisk kvinnekomité.

Jeg er Eva Elida, jeg er datter, søster og mor. Som kvinne ble mine menneskerettigheter styrket i 2009 – da ble Kvinnekonvensjonen tatt inn i Menneskerettighetsloven. Det betyr at mine rettigheter som kvinne – i tråd med FNs Kvinnekonvensjon – har forrang foran annen norsk lov. 8. mars feirer jeg derfor som et symbol på retten til frihet og likestilling.

Men mine rettigheter som kvinne kan jeg ikke benytte meg av på like linje med andre. Jeg har en synsnedsettelse og har derfor fått merkelappen «funksjonshemmet» av samfunnet. Mine rettigheter ble riktignok styrket i 2013 – da vedtok norske myndigheter at FNs konvensjon for rettigheter til mennesker med funksjonsnedsettelse (CRPD) også skulle gjelde for meg. Likevel har våre folkevalgte flere ganger stemt ned at konvensjonen CRPD skal ha forrang for norsk lov, noe som fører til at vi som deler merkelappen funksjonshemmet hver dag opplever brudd på våre Menneskerettigheter.

Fra paradoks til dikotomi

Går vi to år tilbake i tid, 25. og 26. mars 2019, sto norske myndigheter skolerett i Genève og redegjorde for hvordan CRPD oppfylles i Norge og brukte samtidig anledningen til å skryte av å være best i klassen på Menneskerettigheter. Det store paradokset var at samme dag stemte våre folkevalgte ned forslaget om å innlemme CRPD i norsk lov.

På disse to årene har det skjedd en utvikling. Selv om Fremskrittspartiet og Høyre fortsatt velger å gå imot, så er det likevel i praksis et flertall på Stortinget som ønsker at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal inneha de samme Menneskerettighetene som den øvrige befolkningen.

 «Vi vil inkorporere konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRDP) i norsk lov, og gjennomføre strategien for likestilling av mennesker med funksjonsnedsettelse», står det i forslag til Krf sitt partiprogram 2021-2025.

«Norge skal ratifisere og innlemme hele FN-konvensjonen om mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), med valgfrie protokoller, i den norske menneskerettsloven», står det i Venstres forslag til partiprogram.

Men nå har både Krf og Venstre begge uttrykt at de likevel ikke vil stemme for inkorporering den 9. mars.

Krf sitt store paradoks er at all den tid partiet jobber imot «sorteringssamfunnet» ved å kjempe en knallhard kamp for det ufødte barns liv, så er det visst likevel ikke så farlig å sikre Menneskerettighetene til disse barna etter at de er født.

Venstre sitt paradoks er de kommer til å stemme imot at funksjonshemmede får oppfylt sine rettigheter på tross av at det er dette partiet som innehar likestillingsministerposten.

Når motsetninger får så sterke kontraster at de kan kalles en dikotomi, så er det veldig bekymringsfullt at det er norsk politikk som er gjenstand for denne beskrivelsen.

CRPD – ikke ordentlige menneskerettigheter? 

Mens Frp gjemmer seg bak argumentet at de ikke liker internasjonal innblanding i norsk lov, tar politikeren Michael Tezshner (H) til ordet i Dagsnytt 18 og mener at CRPD ikke er ordentlige menneskerettigheter. Tusen takk til Karin Andersen fra SV som påpekte dette.

En slik forståelse av hva CRPD er har senere blitt dementert av Høyres statssekretær Thor Kleppen Sættem, som heller argumenterer med at det faktisk er en fordel for funksjonshemmede at CRPD ikke er inkorporert. Han peker på at om CRPD skal ha forrang foran annen lov ved motstrid, vil det kunne bidra til «å skape en uklar og uoversiktlig rettslig situasjon».

Høyres Monica Mæland tror også at CRPD vil være et forstyrrende element i norsk lov og i et brev til justiskomiteen den 22. oktober i fjor skrev hun at Norge uansett er forpliktet til å følge konvensjonen og at «regjeringen arbeider kontinuerlig for å sikre en effektiv gjennomføring av konvensjonen».

Når disse få, men privilegerte, argumenterer med at Menneskerettighetsloven uten forrang både tolkes, anvendes og oppfylles til det beste for funksjonshemmede, hvorfor er det da slik at 80 prosent av norske grunnskoler ikke er universelt utformet og dermed ekskluderer mange barn med nedsatt funksjonsevne fra å gå på sin egen nærskole? Hvorfor er det da slik at kun 43 prosent av funksjonshemmede er i arbeid mot 74 prosent av befolkningen forøvrig? Og hvorfor er det da sånn at dobbelt så mange synshemmede kvinner enn andre kvinner som blir utsatt for seksuelle overgrep?  

Med CRPD inkorporert i norsk lov hadde vi hatt både et politisk og juridisk verktøy i kampen for tilgjengelighet og likestilling. Da hadde vi med slagkraft kunnet kjempet mot diskriminering og utfordret uttalelser på linje med Tezshners – men slik det er nå får vi bare la statistikken og de tankeløse uttalelsene stå som et skrekkelig, men glimrende eksempel på hvorfor vi virkelig trenger FN – konvensjonen CRPD.

Kvinners rettigheter

Anna Rogstad var den første kvinnen på Stortinget i 1911. Etter at kvinner fikk stemmerett på linje med menn i 1913, har stadig flere kvinner blitt valgt inn som representanter. Det har aldri vært flere kvinner representert på Stortinget enn i denne perioden (2017–2021) og andelen utgjør hele 40 prosent.

Hvor viktig tror dere at Kvinnekonvensjonen med forrang har vært for kvinnelig deltakelse på Stortinget?

Siden jeg er norsk statsborger, myndig og kvinne, så burde vel jeg som enkeltindivid har en like selvfølgelig rett til å representere på Stortinget som hvem som helst? Men saken er at det kan jeg ikke. Jeg vil aldri ha de samme mulighetene som dere på Stortinget, rett og slett fordi jeg ikke har de samme rettighetene. Hver dag møter jeg barrierer som bremser min deltakelse i samfunnet og hver dag får dette fortsette fordi noen få privilegerte ikke anser CRPD som viktig nok og ikke som «ordentlige menneskerettigheter».    

Hvor vanskelig kan det være? 

Vi har all grunn til å feire 8. mars. Denne dagen er ikke bare et symbol på frihet, likestilling og demokrati, den er også en heder til aktivister som har kjempet knallharde kamper for de rettighetene mange kan ta for gitt i dag.

Så kjære medsøstre; Trine Skei Grande (V), Solveig Schytz (V), Torhild Bransdal (KrF), Jorunn Gleditsch (KrF), Torill Selsvold Nyborg (KrF) og dere andre på Stortinget: La 9. mars bli for meg det som 8. mars er for dere. La 9. mars bli den dagen dere videreførte kampen for rettferdighet og likestilling. La Menneskerettighetene også gjelde for meg.

Det er faktisk ikke hardt arbeid engang – dere trenger bare å si ja.