Keratokonus – øyesykdommen som påvirker hornhinnens struktur

Aleksandar Stojanovic har i hele sin karriere hatt fokus på diagnostisering og behandling av keratokonus, samt forskning rundt hornhinnediagnostikk og metoder for behandling av komplekse tilfeller.

Keratokonus er en øyesykdom som påvirker hornhinnens struktur, med en lokal svekkelse i vevet, som gradvis fører til utposing og tynning. Som et resultat få hornhinnen en konisk form i stedet for den normale kuplete formen, noe som resulterer i at synet blir forvrengt. Personer med keratokonus opplever vanligvis problemer som uklart syn, lysskyhet og dobbeltsyn.

Keratokonus er relativt vanlig, med en rapportert forekomst på rundt 55 per 100 000 individer i hvite befolkninger og opptil 229 per 100 000 individer i asiatiske befolkninger.

Diagnostisering

Keratokonus utvikler seg vanligvis i tenårene eller tidlig i 20-årene, og kan gradvis forverres over tid. I en alder over 40 år er det lite sannsynlig at sykdommen vil utvikle seg videre.

Diagnose av keratokonus krever en omfattende øyeundersøkelse, inkludert måling av hornhinnens tykkelse, vev-oppbygging av hornhinnen, krumning (topografi), hornhinne-optikk og biomekanisk styrke, samt vurdering av synet.

Tidlig diagnose og behandling kan bidra til bedre håndtering av sykdommen og forbedre livskvaliteten for de som lever med keratokonus. Mistenker man at man har keratokonus, er det viktig å oppsøke en øyelege for en grundig undersøkelse og vurdering av tilstanden.

En hornhinne med keratokonus har en lokal svekkelse i strukturen, det er derfor svært viktig at pasienter forstår at dette lokale området tåler mye mindre mekanisk stress enn resten av hornhinnen.
Dersom det utøves press mot øyet, for eksempel ved gniing, kan dette føre til utposing og uttynning av det svekkede området, noe som vil resultere i en betydelig forverring. Pasienter må derfor passe på å ikke gni seg i øynene eller utøve press på øyeeplet.

Behandlingsmetoder

Behandlingsalternativene for keratokonus avhenger av alvorlighetsgraden av tilstanden.

• Riboflavin/ultraviolet-A-indusert hornhinne-kryssbinding (kryss-linking) brukes for å styrke svekkelsen i vevet og forhindre videre utvikling av sykdommen.
• Hornhinnetransplantasjon, som tidligere var den eneste behandling, har blitt brukt mye sjeldnere etter at hornhinne-kryssbindingen kom i 2008.
• Spesialtilpassede kontaktlinser kan betydelig forbedre synet, men stanser ikke sykdomsprogresjonen, og bør derfor brukes etter at sykdommen er stanset ved kryss-linking.

Mennesker med keratokonus kan oppleve betydelige utfordringer i det daglige livet, men det er viktig å vite at det finnes behandlingsalternativer og ressurser tilgjengelig for å hjelpe med å stabilisere tilstanden og forbedre synet.

Det pågår mye forskning for å bedre forstå keratokonus og utvikle nye behandlingsmetoder.

Selv om fremgang innen behandlingsalternativer som riboflavin/ultraviolet-A-indusert hornhinne-kryssbinding har vist løfter, er ytterligere forskning nødvendig for å fullstendig avklare de genetiske og patofysiologiske mekanismene som ligger til grunn for sykdommen.

Multifaktoriell sykdom

Keratokonus er en kompleks og multifaktoriell sykdom, som skyldes et komplisert samspill mellom ulike faktorer, både genetiske og miljømessige.

Genetiske studier har identifisert flere genetiske regioner assosiert med keratokonus, hvor et gen kalt VSX1 er det best karakteriserte, selv om det bare gjelder for sjeldne tilfeller.

De sykdomsmessig fysiologiske prosessene som ligger til grunn for keratokonus forblir usikre, men faktorer som unormal gniing, inflammasjonsmediatorer (betennelsesmekanismer) og øyeskader blir implisert.

Det har også blitt undersøkt en mulig sammenheng mellom atopi/øye-allergi og keratokonus, noe som antyder en mulig kobling mellom overfølsomhet og utviklingen av sykdommen.