Synshemmede venner gir trygghet

«Blindehora» er et ord Mirnesa Balagic har fått høre mye gjennom mange års mobbing. Hun takker de synshemmede vennene for at hun i dag står med rett rygg, og gjennom Norges Blindeforbunds Ungdom har hun jobbet for at flere skal få oppleve trygge sosiale arenaer.

I 1993 kom Mirnesa som toåring sammen med familien fra et Bosnia i krig til et lite tettsted i Norge. Det hun husker fra sin første tid i landet var at hun ikke klarte å gjøre seg forstått i barnehagen. Men raskt fikk hun både venner og var med på all slags aktivitet, som ballspill og hinderbane.

På barneskolen byttet gjerne elevene klasserom etter de fire første årene, til et annet, «kulere» klasserom i øverste etasje.

Blindemiljøet gjorde en forskjell. De ser meg som den jeg er.

Mirnesa Balagic

Men Mirnesa og hennes medelever fikk ikke flytte. Årsaken var at de var for mange i klassen, men også at det ikke var gelender i etasjen – som gjorde det mer utrygt for Mirnesa, som er blind. Og det var her mobbingen begynte. 

– Ved første friminutt var det ingen som kom bort til meg, og etter hvert gikk snakket. Jeg hørte ofte de andre barna si at det var min skyld at vi ikke fikk nytt klasserom og fortsatt måtte være nede med småungene, forteller Mirnesa.

Syndebukken

I over syv år ble Mirnesa utsatt for både psykisk og fysisk mobbing.
– Det er lett å lage ord med «blind» foran. Jeg har mange ganger hørt ordet «blindehora». Jeg har blitt stengt inne, slik at jeg i dag har klaustrofobi, sier hun.

Den hvite stokken har Mirnesa måtte bruke som slagvåpen. Men det er det psykiske som har satt de største sporene.
– Det er vondt ikke å bli snakket til, å bli oversett. Du eksisterer liksom ikke.
Den dag i dag dukker det opp episoder og situasjoner i Mirnesas hode hvor hun må jobbe med tankene og følelsene sine.
– Av og til tenker jeg at det er meg det er noe galt med, sier hun.

Følelsesladde foredrag

Mirnesa hadde problemer med å si ifra til de voksne om mobbingen. Men etter hvert fikk hun samtaletimer med helsesøster, og hun begynte å skrive, både dagbok og fortellinger. Hun skrev hver dag, om alt mulig, også om det som var positivt. Skrivingen ble den viktigste terapien for Mirnesa.

Mirnesa smiler og lener seg inntil en stolpe.

Hun er ikke i tvil om at mange synshemmede har opplevd det samme som henne. Hun holder gjerne foredrag for blant annet foreldre til synshemmede barn om sine opplevelser og er ikke redd for å gi råd. Et viktig råd hun gir til funksjonshemmede, er å tørre å snakke om annerledeshetene, for eksempel i klasserommet. Hun snakker gjerne med ungdommen selv om temaet også, og det er en av grunnene til at hun har vært engasjert i Norges Blindeforbunds Ungdom (NBfU).
– Jeg ønsker å legge til rette for at vi sammen skal få dele erfaringer og ha trygge sosiale arenaer, sier Mirnesa.

Når det gjelder mobbing, understreker Mirnesa at det er så viktig heller å si ifra en gang for mye, enn en gang for lite. Hun mener de synshemmede vennene har en stor del av æren for at hun har det bra i dag.