Norges Blindeforbunds krav til uteområder

Blindeforbundet vil imidlertid understreke at hvert enkelt uteområde som planlegges og bygges er unikt. Det avgjørende for et vellykket resultat, er en konkret og målrettet prosess knyttet til akkurat det torget, den gaten eller det lekearealet man jobber med.

Torg/åpne plasser

Torg og åpne plasser i en by eller et tettsted er viktige møteplasser. Ønsket er at disse arealene skal preges av yrende folkeliv, hvor alle kan få gleden av å delta.

Følgende krav er spesielt viktige når man bygger torg og åpne plasser som skal fungere for alle:

  • Gode ledesystemer. Ledende elementer må gjøre det enkelt å finne frem.
  • Ryddig fysisk utforming, uten hindringer og faremomenter som kan forårsake ulykker og skader.
  • Soneinndeling. En planløsning som er lett å lese oppnås ved å dele arealet inn i soner, med klare skiller mellom sonene. Gangsone, møbleringssone, veggsone og aktivitetssone. • Unngå kanter og trinn. Hvis kanter og trinn likevel finnes, må disse faremomentene merkes med varselfelt, trappenesemarkering og oppmerksomhetsfelt.
  • Sittetrapper og amfier må sikres med fysiske sperringer, slik at man unngår å gå uforvarende utfor trappen eller forveksler sittetrapp med en vanlig trapp. Blindeforbundet fraråder på det sterkeste at sittetrapper brukes i kombinasjon med andre trapper, fordi det da blir vanskelig å skille mellom disse og dermed fare for alvorlige skader og uhell.

Fortau og gågater

Alle fotgjengere skal komme trygt og effektivt frem. På fortau og i gågater er det viktig at gangbanen er fri for hindringer og faremomenter, og at det er lett å finne retningen.

  • Kanten mellom gangarealet og vei, eller annet trafikkert område, må være tydelig markert med kantstein/fortauskant. Ulike trafikantgrupper skilles, for eksempel med nivåforskjeller. Ved nedsenket kantstein til en høyde på 2 centimeter, bør dette skillet markeres, eksempelvis med varselfelt.
  • Gangarealet må være fritt for hindringer og faremomenter (skilt, uteservering, stolper, sykkelstativer, etc.). Her må kommunen fastsette tydelige retningslinjer og kontrollere at disse etterleves. Dette for å hindre at praksis sklir ut, med eksempelvis tilbudsskilt eller uteservering som «spiser seg inn» i gangsonen.
  • Statens vegvesens veileder v129, «Universell utforming av veger og gater», angir at ferdselssonen for gående bør være minst 2 meter og fri for hindringer. Vegvesenet legger til at den frie ferdselssonen i praksis som regel bør være bredere, for at det ikke skal føles trangt ved store mengder gående. Veilederen finner du ved å søke på vegvesenets hjemmesider: www.vegvesen.no • Standarden NS 11005 skriver følgende om fri høyde i gangbanen: Det skal være minst 2,25 meter fri høyde i full bredde langs hele gangadkomsten og gangveien.
  • Gode ledende elementer. Gjerne naturlige ledelinjer, som eksempelvis mur, gjerder, vannrenner og fortauskanter eller kantstein.
  • Sebrastriper i alle gangfelt. Stripene må vedlikeholdes og males opp ved behov.
  • Lyd i alle lyskryss.
  • Unngå oppadrettet lys i gategrunn, fordi det kan blende og dermed gjøre at mange synshemmede hindres fra å utnytte sin synsrest.

Lekearealer

Alle skal med. Dette er det aller viktigste når man skal bygge inkluderende skolegårder, uteområder i barnehager og lekeplasser.

Følgende krav må oppfylles for at alle lekelystne skal kunne leke trygt og enkelt finne frem til aktivitetene:

  •  Gode ledesystemer.  • Alle brukergrupper må få tilgang på informasjon om hvor de ulike aktivitetene er. God belysning og kontraster, taktil (følbar) informasjon og mulighet for orientering ved hjelp av hørsel, er avgjørende faktorer.
  • Ryddig fysisk utforming, uten hindringer og faremomenter som kan forårsake ulykker og skader. 
  • Soneinndeling. En planløsning som er lett å lese – oppnås ved å dele arealet inn i soner, med klare skiller mellom sonene. Gangsone, møbleringssone, veggsone og aktivitetssone.
  • Unngå kanter og trinn. Hvis kanter og trinn likevel finnes, må disse faremomentene merkes med varselfelt, trappenesemarkering og oppmerksomhetsfelt.
  • Sittetrapper og amfier må sikres med fysiske sperringer, slik at man unngår å gå uforvarende utfor trappen eller forveksler sittetrapp med en vanlig trapp.
  • Blindeforbundet fraråder på det sterkeste at sittetrapper brukes i kombinasjon med andre trapper, fordi det da  blir vanskelig å skille mellom disse og dermed fare for alvorlige skader og uhell.

Underganger og overganger

Underganger og overganger skal gjøre at alle kan ferdes trygt når de må krysse trafikkerte områder. Trygghet for alle stiller krav til den fysiske utformingen.

Viktigste krav til underganger:

  • God belysning. Underganger er i sin natur mørke og vanskelige å finne frem i. Dette må løses med riktig belysning.

Viktige krav til overganger:

  • Fotgjengeroverganger må markeres med varselfelt (farefelt).
  • Trapper må utformes og markeres i tråd med Blindeforbundets krav
  • Gode ledesystemer.

Turstier

Turstier gir viktige bidrag til aktivitet, frisk luft og opplevelse. Rutene må utformes slik at alle finner frem og får tilgang på det turstien har å by på.

Vi kan se for oss at kommunen, eller det lokale tur- eller historielaget, gleder innbyggerne ved å åpne en kultursti eller en guidet tur gjennom et historisk område. For å sikre turglede for alle, må følgende krav oppfylles:

  •  God oppmerking, som viser vei gjennom hele ruten (godt og sammenhengende ledesystem).
  • Informasjonen underveis (eksempelvis kart, informasjonstavler eller veiskilt/retningsindikatorer) må gjøres tilgjengelig for alle. For synshemmede er det avgjørende med taktil (følbar) informasjon og mulighet for orientering ved hjelp av hørsel.

En kultursti blir verdiløs for en synshemmet bruker hvis hun ikke får vite noe om hva hun går forbi langs ruten.

Markering mellom gående og syklende

Standardløsning for markering mellom gående og syklende må følges.

Landet rundt bygges løsninger hvor gående og syklister skal dele på ferdselsårer/utearealer. Det oppstår imidlertid farlige situasjoner og ulykker hvis det ikke skilles klart mellom hvilken del av fortau eller gang- og sykkelveier som er avsatt til gående, og hvilken del syklistene skal bruke.

I Norge er standard løsning for sykkelvei med fortau, at sonene for henholdsvis gående og syklister skilles med skråstilte kantstein (Veg- og gateutforming, Håndbok N100, Vegdirektoratet 2014, side 125). Blindeforbundet vil på det sterkeste understreke at det ikke må avvikes fra denne standarden. Oppmerking/markering med maling gir ikke tilstrekkelig sikkerhet.

Et tydelig skille mellom gang- og sykkelbanene reduserer faren for ulykker og skader betraktelig, samtidig sikres det at både gående og syklende kommer raskt og effektivt frem.

Den aktuelle håndboken fra Vegdirektoratet finner du ved å søke på www.vegvesen.no

Ledelinjer

 Naturlige ledelinjer er førstevalget

Naturlige ledelinjer er  arkitektoniske virkemidler som brukes til å vise vei. Med «naturlige» menes at de naturlig tilhører bygningen eller uteområdet.

Naturlige ledelinjer utendørs kan være

  • Vegger
  • Fortauskanter/kantstein
  • Veikant
  • Soneinndelt belegning
  • Kontraster mellom ulike typer underlag
  • Gatestein/brostein
  • Mur
  • Gjerde
  • Møblering
  • Håndlister
  • Asfalt ved gress
  • Helle ved gress
  • Hekk (jevnt klippet)
  • Blomsterrabatt
  • Godt «vedlikeholdt» brøytekant 

Bevisst bruk av tradisjonelle, arkitektoniske virkemidler vil redusere behovet for «kunstige ledelinjer» som legges særskilt for at blinde og svaksynte skal kunne orientere seg.

Kunstige ledelinjer kalles også retningsindikatorer. Dette er aktuelt å bruke når naturlige ledelinjer ikke gir tilstrekkelig retningsinformasjon. Spesialelementer legges i underlaget, for at blinde og svaksynte skal kunne orientere seg etter dem. Eksempler (utendørs): Granittheller eller støpejerns-elementer med langsgående riller.

De ledende elementene må være opphøyde, ikke frest ned i underlaget. For å unngå kollisjoner, skader og uhell, må ledelinjene være frie for fysiske hindringer.

Krav til kunstige ledelinjer utendørs

  • Den taktile overflaten skal ha luminanskontrast mot omgivelsene på minimum 0,4. 
  • Det bør tilstrebes jevnt underlag på gangbanen i minimum 90 centimeter bredde parallelt med retningsindikatoren/ledelinjen.
  • Bredden på ledelinjen må være minimum 210 millimeter.
  • Der det er nødvendig med en retnings-endring på 90 grader, skal ribbene legges på tvers av gangretningen i en avstand på 800–900 millimeter før krysset i begge retninger.
  • Retningsendringer mellom 45 og 90 grader bør unngås da det kan være vanskelig å følge slike retningsendringer til retningsindikatoren.
  • Der ledelinjer møtes, skal ribbene legges på tvers av gangretningen i en avstand på 800 – 900 millimeter før krysset i alle retninger. Dette gir et forvarsel om at man nærmer seg en endring av gangretningen. I T-kryss legges ribbene i selve krysset, mens i X-kryss legges ribbene i den retning som er mest trafikkert. • Høyden på ribbene skal være 5 (+/- 1) millimeter høyere enn gateoverflaten rundt.
  • Bredden på ribbene skal være 25 – 35 millimeter målt nederst og 20 – 30 millimeter målt øverst.
  • Gangarealet må være fri for hindringer og faremomenter (skilt, uteservering, stolper, sykkelstativer, også videre). Her må kommunen fastsette tydelige retnings-linjer og kontrollere at disse etterleves – for å hindre at praksis sklir ut, med eksempelvis tilbudsskilt eller uteservering som «spiser seg inn» i gangsonen.
  • Statens vegvesens veileder v129, «Universell utforming av veger og gater», angir at ferdselssonen for gående bør være minst 2 meter og fri for hindringer. Vegvesenet legger til at den frie ferdselssonen i praksis som regel bør være bredere, for at det ikke skal føles trangt ved store mengder gående. Veilederen finner du ved å søke på vegvesenets hjemmesider: www.vegvesen.no.
  • Standarden «NS 11005:2011 Universell utforming av opparbeidete uteområder» skriver følgende om fri høyde i gangbanen: Det skal være minst 2,25 meter fri høyde i full bredde langs hele gangadkomsten og gangveien.

Krav til oppmerksomhetsfelt utendørs

  • Bredden på oppmerksomhetsfeltet bør være 1200 – 1600 millimeter eller 300 – 400 millimeter bredere enn ledelinjen på hver side.
  • Dybden bør være 800 – 900 millimeter. • Tilpassing til de stedlige forhold må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det kan for eksempel være aktuelt å tilpasse bredden til det objektet indikatoren skal vise til. Det kan også være aktuelt å redusere arealet av plasshensyn eller av estetiske årsaker.
  • Oppmerksomhetsfelt skal ha en luminanskontrast på 0,4 til omgivelsene rundt.

Krav til utforming av varselfelt (farefelt) ved trapp utendørs

  • Varselfeltet legges med flattoppede kuler.
  • De flattoppede kulene legges diagonalt i varselfeltet.
  • De flattoppede kulene skal være 5 (+/- 1) millimeter høyere enn gateoverflaten rundt.
  • Kulene skal ha bredde nederst på 25 – 35 millimeter og bredde øverst på 10 – 20 millimeter.
  • Det bør være 400 kuler per kvadratmeter varselfelt når hver kule er 25 millimeter bred.
  • Det bør være 300 kuler per kvadratmeter varselfelt når hver kule er 35 millimeter bred.
  • Avstanden mellom kulene bør være 50 millimeter når hver kule er 25 millimeter bred og 70 millimeter avstand når hver kule er 35 millimeter bred.
  • Varselfelt skal ha en luminanskontrast på minimum 0,8 til omgivelsene rundt.
  • Flatoppede kuler er mest behagelig å gå på, gir bedre gjenkjenning, er mer sklisikkert og mer robust mot skader, for eksempel fra vedlikeholdsutstyr.

Varselfelt ved gangfelt

  • Varselfelt ved gangfelt bør ha en rektangulær form, og legges ut mot kantsteinen som ligger mot trafikkarealet i hele bredden med nedsenket område. Varselindikatoren legges slik at synshemmede kan ta ut gangretningen rett over krysset vinkelrett i forhold til kantstein og/eller varselindikator.   
  • Der hvor varselfeltet ligger i enden av en retningsindikator, er hovedregelen at varselfeltet skal ha en dybde på 1200 millimeter for at det skal være mulig å stoppe i tide.
  • Der hvor varselfeltet ikke ligger i enden av en ledelinje, er hovedregelen at varselfeltet skal ha en dybde på 600 millimeter for at det skal være mulig å stoppe i tide.
  • Dersom lokale forhold tilsier det, kan dybden unntaksvis reduseres ned til 300 millimeter for eksempel på smale fortau.