Spilte skuespill – så kom vekkeren

I rundt 45 år har Liv Karin Christiansen vært engasjert i Blindeforbundet. I over 30 av disse har hun jobbet som rehabiliteringsassistent. Den spreke pensjonisten har fått gi av seg selv til andre som også har problemer med synet. Men det måtte en real vekker til før Liv Karin oppsøkte Blindeforbundet.

Tekst: May Britt Haug, foto: Line Lyngstadaas

Allerede som 15 åring fikk Fredrikstad-jenta diagnostisert macula degenerasjon juvenil, søsteren var 10 og fikk samme diagnosen.
– Å få den beskjeden var tøff, for blind ville jeg jo ikke bli, sier Liv Karin bestemt!

Søstrene har en øyesykdom som tradisjonelt rammer eldre, og ikke blant de vanligste hos barn og unge. Skarpsynet reduseres som en følge av skader på netthinnen. I dag er Liv Karin blind.

Søstrene fikk behandling på Rikshospitalet og allerede der kom Knut Heimdal fra Blindeforbundets rehabiliteringsavdeling på besøk. Han mente Liv Karin skulle gå på blindeskole.
– Det var ikke snakk om, forteller Liv Karin.
Og slik ble det heller ikke.

Skjebnedag

Sykkelen var et viktig framkomstmiddel da hun skulle ut og gjøre innkjøp til familien. Med en bærepose på hver side av styret, syklet hun hjemover fra handleturen. Hva hun faktisk kunne se var et definisjonsspørsmål.

Men akkurat denne skjebnedagen i 1982 skulle alt forandres.
Bare noen hundre meter hjemmefra hører hun en kvinnestemme som roper: «LIV! STOPP!»

Foran henne sto det en lastebil med et vridd jernrør som står på tvers. Asfalten var grå, bilen var grå og røret var grått. Liv Karin så det rett og slett ikke. Hadde hun syklet en meter til fremover hadde hun fått røret rett i ansiktet.
– Da leide jeg sykkelen hjem og satte den vekk for godt, forteller Liv Karin.

– I 23 år gikk jeg rundt og var en veldig flink skuespiller. Jeg sa jeg så ting som jeg egentlig ikke så. Det ble en del hvite løgner, forteller hun oppgitt og med ettertanke.

Ville lære alt!

Det tok ikke lang tid før Liv Karin kontaktet Norges Blindeforbund. Som om ringen var sluttet, møtte hun igjen Knut Heimdal.

Liv Karin står sammen med førerhunden Calvin på nedsiden av Hurdalsenteret.
Liv Karin dro på kurs, på Hurdal syn- og mestringssenter.
– Da var det gjort. Jeg ble bitt av basillen. Jeg ville lære alt jeg hadde gått glipp av, forteller hun.

I mange år betraktet Liv Karin Hurdalsenteret som sitt andre hjem.
– På Hurdal kunne jeg senke skuldrene. Plutselig var det ikke bare jeg som hadde problemer med synet.
Hun fikk undervisning i blant annet punktskrift.
– Lett var det ikke, men jeg hadde bestemt meg, dette skulle jeg lære!

Forbilde for andre

Liv Karin er varm, lyttende og åpen om seg selv og sitt liv. Det er kanskje akkurat derfor hun i rundt 30 år har kunnet jobbe som rehabiliteringsassistent på kursene. Hun er med på å gi trygghet og støtte til andre synshemmede.

Å få muligheten til å formidle mine erfaringer videre til kursdeltagere har betydd mye for meg!

Liv Karin Christiansen

– Jeg er heldig som har fått være med på denne reisen, avslutter Liv Karin ydmykt.