«Produksjonsfeil» ga redusert syn

Tekst: May Britt Haug Foto: Blindeforbundet

Langt nord i landet vårt ligger Ringvassøya, en av Norges største øyer. Mellom fjell, på langt over 1000 meter høye, ved Skogsfjordvatnet ligger et lite småbruk fra 1920-tallet. Her trådte Hansine Hånes (81) og Gunnar Johansen (76) sine første skritt.

Barndommen på 1940-tallet føltes trygg og god, tross verdenskrigen som raste og gjenoppbyggingen som fulgte. På gården var det kyr, gris, mange geiter og hesten Lunda. Hun var en liten, men sterk hest, som hentet ved om vinteren mimrer søskenparet. De hadde verken vann eller strøm innendørs.

«Produksjonsfeil» ga redusert syn

Både Hansine og Gunnar har en medfødt genfeil som har ført til at de begge er svaksynte. 

- En av professorene ved sykehuset i Tromsø kalte det en produksjonsfeil, forteller Gunnar med et smil. Gunnar liker å fortelle gode historier, med en snert, og dette føyer seg inn i rekken.

Hansine ler godt, for denne betraktningen har hun ikke hørt før.
Foreldrene og vennene la ingen begrensninger på muligheten for utfoldelse.

- Vi gjorde alt det andre unger gjorde, sier Hansine.

Det var ski og aking om vinteren og skøyter, og når Gunnar sto på ski nedover bakken, hang han seg på kameratene i løypa foran seg.

Jul hos den beryktede søster Haldis

Blindeskolen samlet sterkt svaksynte og blinde barn fra hele landet til skolegang og internattilværelse. Dalen offentlige skole for blinde lå i Trondheim, og Hansine reiste dit syv år gammel. Gunnar gikk 1. klasse hjemme, før han reiste sørover. Og det var en lang reisevei for de små.

- Det var først båt inn til Tromsø, og over to døgn med Hurtigruta til Trondheim, forteller Gunnar.

- De første årene fikk vi bare reise hjem en gang i året, supplerer Hansine. - Skulle vi hjem til jul måtte foreldrene bekoste det, og det var det jo ikke alltid man hadde råd til.

Jula 1956 husker Hansine spesielt godt. Hun hadde fått netthinneløsning og mistet det lille synet hun hadde, så skolen ønsket å gi henne litt ekstra omsorg.

- Jeg fikk feire jul hjemme hos den beryktede søster Haldis. Hun var blindeskolens sykepleier som de fleste hadde stor respekt for, og hun var vel ikke særlig populær forteller Hansine.

- Den jula husker jeg veldig godt. Jeg ble bedt med hjem til henne, og det var så hyggelig der. Helt utrolig! Hansine tenker tilbake. - Dette var på landet, vedfyring som jeg var vant med hjemmefra, hun kom og fyrte opp i ovnen på rommet hvor jeg lå, hun var snill, jeg fikk frokost på senga. En helt annen enn den hun var på jobb.

Mens søsteren fikk pleie hos søster Haldis var lillebror Gunnar med en av skolekameratene i Trondheim hjem til jul.

Gårdsdrift i nord og sentralbord i Oslo

Etter skolen flyttet Gunnar tilbake til småbruket i nord, mens Hansine inntok hovedstaden.

- Jeg var så heldig at jeg fikk jobb raskt etter at jeg sluttet på skolen, ved et sentralbord i et forsikringsselskap. Dialekten måtte jeg legge på hylla. - Der skulle man prate perfekt og dannet, ler hun.

Gunnar hjalp foreldrene med gårdsdriften, og overtok selv etter hvert. På det meste var det 50 geiter som leverte melk til meieriet.

- Geiter har fine personligheter, er veldig kjælne og et fantastisk flokkdyr. Alle hadde navn, og flere kjente navnet sitt, forteller Gunnar.

Gunnar flyttet sørover i 1986. Tilfeldighetene hadde avdekket at han nå også hadde fått grønn stær. Stæren hadde kommet snikende, han merket ingenting, men det førte til at han mistet deler av synsfeltet. Dette var hovedårsaken til at han og kona valgte å flytte til Asker. Han måtte få seg en utdanning i tilfelle han skulle bli blind, og tok pianostemmerutdanning ved Huseby kompetansesenter. I dag drypper han øynene morgen og kveld med tre forskjellige medisiner. Han har også fått grå stær.

Stolt over samiske røtter

Oldemor var samisk, og hele bygda var i bunn og grunn i slekt, så alle hadde det samiske i seg. Hansine og Gunnar husker at bestemor snakket samisk, men det ble ikke ført videre. De slektningene som drev reindrift pratet også samisk, og gjør det den dag i dag.

- Mange ville ikke vite av at de var av samisk slekt og avstamning fra urfolk, og derfor følte jeg at jeg måtte protestere litt, forteller Gunnar.

På 70-tallet fikk han sydd seg sin egen kofte av mor sjøl, og bærer den med stolthet til festlige anledninger den dag i dag. Hans to døtre har også fått sydd seg kofter. Gunnar har som voksen lært seg noen få ord av det nord-samiske språket.

Blindeforbundet og gullnåla

De har begge viet mye av sin tid til å jobbe for synsaken i Norges Blindeforbund. Og innsatsen deres har blitt verdsatt med Blindeforbunds gullnål for over 30 års innsats.

Da Hansine allerede i 2013 fikk hedersbemerkningen trodde hun det var en misforståelse. Dette blant annet fordi hun ikke har vært så aktiv med de tradisjonelle oppgavene. Hun har vært aktiv i Hodr IL (blindes idrettslag) siden starten i 1969 med flere styreverv, hun har holdt hjulene i gang i Oslo førerhundklubb, og vært aktiv i Blindes Husmorlag (i dag Summetonen).

- Det var hyggelig å få den, og jeg bruker den jo mye. Det er et fint kjede med anheng, sier Hansine.

Gunnar har engasjert seg i gamle Hålogaland blindeforbund, og etter hvert i Asker og Bærum lokallag og Akershus fylkeslag. Han har vært leder både i lokallaget og fylkeslaget, og har vært landsstyrerepresentant og landsmøtedelegat.

På årsmøtet våren 2023 fikk han endelig sin gullnål.

- Det var veldig rørende den seansen, jeg visste ingenting, sier Gunnar med et smil.